Jeg tror ikke at reklameinntekter vil være nok inntjening for mediehusene, de burde tenke enda mer på å finne nye betalbare tjenester.  ”Melk & Brød” – nyheter vil nok være gratis, disse vil bli nesten som et ”telegram”. Kort og konsist som beskriver hva nyheten gjelder.

Papiravisene i dagens form vil finne sin ”nisje” hvis de på sikt er ønsket av leseren. Kanskje vil papiravisene endre innholdet og fokusere mer på dybdesaker. Dette er en endring som vil tvinge seg frem – enten vi liker det eller ei.

De mediehusene som vil overleve fremtiden er dem som har egne forretningsutviklere som tenker ut nye tjenester som ikke utelukkende er tuftet på reklameinntekter.

Antall aviser, antall avissider og antall spaltemillimeter var begrenset. Antall utgitte bøker var begrenset. Begrenset av kostnader til drift av mediehus, papirpresser, redaktører, redaksjoner og renholdsbetjenter. Alt knyttet til publisering var begrenset av produksjonsteknologien (papir), distribusjonen (lastebil) og organisasjonen (avishuset). Nå er alle disse begrensningene borte. Digitale produksjons- og distribusjonsmidler er gratis og globale, mens økende sosiale funksjoner gjør dem mer og mer lokale.

Når alle kan gjøre det som bare noen få kunne tidligere, så er det strengt tatt ingen grunn til å betale for det?

Nei. Derfor gjør vi heller ikke det. Å publisere og å kommunisere er nå samme sak, og ikke lenger (nødvendigvis) atskilte fenomener. Og nettopp derfor er Dag Solstads sutring over skvalder og sludder i det offentlige rom så tidstypisk – fordi han ganske enkelt ikke forstår bæret av den medietiden han lever i.

Solstad, i likhet med mange tradisjonelle mediehus, forstår lite av den kommunikasjonen som foregår mellom personer og grupper på Facebook, Twitter, blogger og andre sosiale medier. Hva har nå dette i det offentlige rom å gjøre? På hvilken måte angår dette pludderet oss? Er dette den nye journalistikken?

Ja. Og den har karakter av å være en samtale. Og hvis den virker irrelevant for deg, så er det fordi deltakerne i nettopp den samtalen ikke snakker til eller med deg! Vi nekter ikke folk å snakke over kafébordene, på toget eller i telefonen på torget, selv om de ikke snakker med oss. Det er ikke alle samtaler som angår alle. Alltid.

Kommunikasjonen er en vesentlig del av verdien ved de digitale samfunnene. Mellom mennesker som deler et fellesskap er ikke profesjonalitet (feks. journalistisk kvalitet) det viktigste. Nærhet, autensitet og tillitt er mye viktigere. Og i motsetning til tidligere, er ikke publisering lenger et knapphetsgode. Budskap ment for små samfunn reiser ut i verden og blir til globale budskap fordi noen der ute oppdager det, føler tilhørighet til det og videreformidler det.

Hva så med den journalistiske kvaliteten? Jo, den blir borte. I alle fall slik vi kjenner den. Den erstattes av en journalistikk hvor hvem som helst er journalist, og hvor nærhet, troverdighet og tillit er avgjørende faktorer. Den distribueres via  sosiale nettverk framfor kommersielle portaler. Blir det ikke mye drit og dilletanteri da?

Jo, det blir det. Men alt som skrives er ikke nødvendigvis journalistikk. Noe er prat. Og det er ikke sikkert de prater med deg. Og Wikipedia har i alle fall lært oss at noe av det kommer til å bli tøffere enn toget.