Han synes det er pussig å stå på podiet i Norsk Redaktørforening og anbefale det stikk motsatte av hva man anbefalte i fjor. Men sånn er det jo med detta internettet, ingen vet helt hvordan man skal organisere seg framover for å lykkes. Uttrykket han forventer premie for hyppig bruk av, er “integrert flermedialt mediehus”. Det kommer vi tilbake til. Spørsmålet i dag er hvor journalistikken er på vei?

Målene til DT er klare: De vil styrke relasjonen til brukerne, doble den daglige nettbruken og — ikke minst — tjene penger på nettet.

Løsningene? Det meste er kjent. De skals tyrke båndene til lokalsamfunnet. De skal holde fast på den journalistiske kjernen. Og så skal de altså være et “integrert flermedialt mediehus”. Dessuten, som en fjerde strategi: De skal kutte og effektivisere.

Interessant i dette er selvsagt løsning nummer tre, det integrerte mediehuset. Særlig siden redaksjoner de siste årene har integrert, separert og integrert igjen om hverandre.

Drammens Tidende er en ganske vanlig, middels stor lokalavis i Norge. De er litt flinkere enn gjennomsnittet på nett, men det overser vi akkurat nå. For de er helt typiske for det som herjer Medie-Norge: Den evige omstillingen som man ikke helt vet hvor skal føre hen. Ingen er i tvil om at mediene må forandre seg for å bestå. Man vet bare ikke helt hvordan. Skjønt, som Geir Arne Bore sier, “vi vet at  dialog virker”.

Nils E. Øy har gått gjennom de siste årenes uttalelser i Pressens Faglige Utvalg, og finner noen trekk som går igjen i nettetikken. Totalt er det avsagt 33 fellelser av nettjournalistikk de siste to årene, de fleste (13 stk) gjelder samtidig imøtegåelse. I tillegg skiller nettet seg fra øvrig journalistikk ved å bli felt mange ganger for dårlig kildebruk og manglende kildekritikk.

- Hvis en feil først er kommet på nett, forplanter det seg gjerne rundt om på nettet. Og da blir feil gjentatt og gjentatt. Som i sommer, da en redaksjon meldte på nett at regjeringens Mediestøtteutvalg var satt ned – det er feil, men det sirkulerer i en sak i dag, sier Øy til redaktørene.

- Da jeg kom på jobben to dager før vårmøtet satt det to karer inne på kontoret mitt. Det var nyvalgt styreleder og nestleder. De hadde hver sin svarte skinnjakke. Jeg fryktet at de hadde hver sin Luger under skinnjakka.

- Sitter dere her?, sa Rekve.

- Ja, vi eier denne avisa. Nå er vi lei av deg. Du må pakke sammen og reise hjem til Fredrikstad.

- Jaså? Og hva er begrunnelsen?

- Dårlig økonomi.

- Hva med å snakke med direktøren?

- Der har vi allerede vært.

Det viste seg at administrerende direktør hadde fått sparken få minutter før.

Nyheten ble kjent under Redaktørforeningens årsmøte i mai. Da brøt det ut et voldsomt rabalder, først og fremst i Halden, men også på deltagerne på møtet. Folk var rasende på styret. De sluttet opp om sin lille lokalavis, sa opp abonnement i hundretall, og nektet å annonsere.

Da Rekve begynte i 2007 kom han fra Fredrikstad Blad. Denne avisa var nettopp solgt til Mecom, senere Edda Media. Dette skapte mye uro.

- Leserne lurte på hva som skjer med avisa, sa Rekve.

Dette var bakteppet da han søkte og fikk redaktørjobben i Halden Arbeiderblad. Denne avisa var lokalt eid. Av arbeiderpartiet og fagbevegelsen.

- Styreleder satt i portvakta på Saugbruksforeningen, og nestleder var elektriker samme sted, sa Rekve.

- Men det var trivelig i avisa. Den minnet mest av alt om politikontoret i “Hjartet på rette staden”. Trivelig, men gammelt. Jeg syns det var fint at ikke alle var inne i store mediekonsern. Dette frontet jeg som Davids kamp mot Goliat, med hell. Dette gjorde meg så opprømt at jeg fant frem et gammel slagord: Ingens herre, ingens trell. Men jeg oppdaget snart at eierne gjerne ville være min herre, og jeg skulle helst være deres trell.

Redaktør Rekve fant at aps politikk og fagbevegelsens rolle i denne byen trengte søkelys fra byens egen avis. Dette fant ingen form for gehør hos mine lokale eiere. Vår journalistikk og mine meningsartikler ble stadig gjenstand for debatt. Kritiske leserbrev og mine lederartikler ble styrebehandlet.

Tilbake til dagen og dagene i mai.

- I Halden var det ikke en kjeft som trodde at jeg fikk sparken på grunn av avisas dårlige økonomi, sa Rekve. – Folket mobiliserte. Jeg ble innkalt til et oppsigelsesmøte, og ba Arne (Jensen fra NR) om å komme ned. Da oppsigelsen skulle overleveres var torget svart av folk. Karene som skulle overlevere meg oppsigelsesbrevet gikk spissrotgang inn i avisen. Men jeg fikk ingen oppsigelse. Jeg fikk tilbud om å være styrer av redaksjonen under en merkantil leder. Arne påpekte da at dette var en rar konstruksjon som foreløpig var ukjent her i landet.

Senere skulle styret holde pressekonferanse om det som hadde skjedd. Vi fikk en pressemelding om at direktøren og redaktøren var sagt opp. Da gjorde jeg oppmerksom på at jeg jo ikke var oppsagt.

- Nei, det er du ikke, svarte de.

- Men det står jo i pressemeldingen?

- Ja, det er en skrivefeil.

På pressekonferansen ble styrleder kjørt fra skanse til skanse. Han greide ikke å svare på et eneste spørsmål. Og det underlige var at det de snille eldre damene og mennene som hadde jobbet der i 40-50 år som var mest sinte. De buet ham ut. På torget var det ikke bedre. Det ble direktesendt i lokalradio. Også NRK hadde god dekning. Så kom riksavisene på banen, og noen av dem stilte det rette spørsmålet: Hva pokker er det som skjer i Halden?

Dagen etter pressekonferansen var det 1 mai i industribyen Halden. I tolvte time fikk redaksjonen godkjent parolen “Nei til usaklige oppsigelser”. Gammelredaktør Arvid Johansen karakteriserte Halden som stalinismens siste utpost. Han stod selv klar på torget for å gå bak parolen “Nei til usaklige oppsigelser”. Det var en vakker dag, hvor en liten gjeng av ap-folk gikk foran og resten av Halden kom bak redakssjonens parole. De ropte slagordet “Kast styret – støtt Rekve”.

Eierne ble buet ut på sin egen dag i Halden. Det er hard kost. Så hard at tre dager etterpå trakk skinnjakkestyret seg. Vi fikk ny styreleder som krevde garanti for at eierne ikke blander seg inn i det redaksjonelle arbeidet. Per Edgar Kokkvold ble invitert til å tale om ytringsfrihet i kirka av sognepresten den 17 mai. Kirka var stapp full.

Midt under striden dukket stillingen som leder for IJ opp. 16 mai fikk Rekve beskjed om at han hadde fått den jobben. Det var en stor dag. Ikke fordi jeg ville rømme Halden, men fordi jeg følte at det ville bli umulig for meg å være redaktør. Jeg hadde vunnet striden, men det var ubehagelig å slippe å bli kjeppjaget, men si takk for meg.

For kort tid siden ansatte de nok en mann fra Fredrikstad Blad som redaktør. Han er ikke typen som bøyer seg for noen. Det er bra, for det betyr at Pravdas tid i Halden er over. Kampen var verdt strevet. Han overtar 1 november. Så da er det kanskje fremdeles mulig å ha en avis i Halden som kan leve under mottoet “Ingens herre, ingens trell”.

Vi som blogger forbløffes stadig over redaktørenes åpenbare tro på egen fortreffelighet. I sommer skrev jeg en kronikk i Dagens Næringsliv hvor jeg spurte om papiravisene måtte dø for at kvalitetsjournalistikken skulle overleve.

På blogger og i kommentarfeltene til landets aviser går debatten friskt om man kan stole på mediene. Faktafeil, vridde vinklinger, krisemaksimering, ubekreftede rykter, stofftyveri. Alt det profesjonelle journalister gjerne beskylder bloggere for, finner man daglig i de tradisjonelle mediene og på trykk. Medienes villighet til å gjøre eget produkt mindre verdifullt, matches av politikere og pressgruppers evne til å eskalere saker i moralsk panikk. Tilbake sitter forbløffede lesere som sliter med å relatere seg til virkeligheten som beskrives.

Dette er bare noen av grunnene til at stadig flere bruker andre kilder i tillegg til de etablerte mediene. Når norske mediefolk konsekvent trekker frem skrekkeksemplene på dårlig kvalitet på blogger (og tro du meg – for hver dusteblogg de kan trekke frem, så kan jeg trekke frem et dusin idiotsaker i deres aviser) så har de ikke forstått at når alle kan blogge så gjør også alle det. Ikke bare den lett tilbakestående bloggeren med et anstrengt forhold til rettskrivning og fakta. Han finnes også. Men ”alle” inkluderer også de tusen bloggerne til The Guardian som er rekruttert inn som skribenter fordi de er advokater, skribenter, gartnere, politikere, professorer, lærere – eksperter innen egne fagfelt som går utenpå enhver redaksjons kompetanse internt. Så kanskje de ikke er så objektive, kritiske og gravende som alle norske journalister åpenbart tror de selv er, men jeg for min del har tro på at de kan levere kvalitet. Når alle kan blogge, så gjør også advokater, skribenter, gartnere, politikere, professorer, lærere det. Skal vi fnyse av deres kompetanse?

Men hvordan kan en ”nyhetsblogger” levere nyheter om Kongo dersom hun ikke er der selv? Kan hun være objektiv, kritisk, nyansert, faktaorientert? Like objektiv, kritisk, nyansert og faktaorientert som journalisten i Aftenpoften som sitter ved pulten sin og oversetter artikler om Kongo fra utenlandske aviser, bruker fakta fra Wikipedia og setter sammen en egen artikkel og får byline? NRKs Ole Torp dekker Asia, 54 land med 4 milliarder mennesker, fra Beijing. Kan ikke en blogger med interesse for Japan skrive om landet vel så godt fra godstolen i sitt eget hjem?

Ja, vi trenger fortsatt folk som er ute i felten gjør et faktisk journalistisk arbeide. Også journalister. Men en som blogger om politikk og samfunn kan lete opp nyheter, kommentere saker og sette forhold i en kontekst vel så godt som de fleste journalister, uansett hva arrogante redaktører måtte mene.

Jeg digger hablog – som daglig tar norske nyheter på kornet - Jan Arild Snoens mediekritikk, jeg leste mye om forholdene i Irak og Afghanistan via bloggeren Michael Yon, får tilgang til respekterte konservative bloggere i førti land via Pajamas Media, og på GlobalVoicesOnline får jeg oversatt sentrale bloggere i Asia og Afrika – fra land som ALDRI dekkes i norske medier.

En nyhetsblogger som blogger om Kongo kan jo enten være i Kongo , bruke andre kilder enn norske medier eller ha kunnskap om Kongo og kan sette nyhetssaker i kontekst. Men vedkommende klarer ikke dekke rettssaken i Kongo på samme måte som VG og Dagbladet.

Og med den dekningen de leverer så er det kanskje like greit.

Polfarer Liv Arnesen fortalte om sine erfaringer fra øde vandringer i ugjestmildt landskap. Hun har lært litt om teambuilding og det å nå sine mål sammen med andre. Det kunne sikkert redaktørene hatt nytte av, hvis de hadde vært der. Men da Liv kom var salen nesten like øde som Sydpolens vidder.

Synd, for foredraget hennes er svært interessant og lærerikt, med masse kunnskap som kan overføres til det virkelige liv.

Liv Arnesen på SAS-hotellets øde vidder

Anders Magnus, Trond Giske, Helge Simonnes

Klokka 15 kom Trond Giske til løvens hule, eller Norsk Redaktørforenings vårmøte som det også kalles. Han møtte John Olav Egeland (Dagbladet), Sven Egil Omdal (Stavanger Aftenblad) og Helge Simonnes (Vårt Land) til samtaler

• om medieombud
• om politisk tv-reklame
• om pressestøtte
• og personvernombud

Debatten kan du følge direkte via CoverItLive ved å klikke på denne lenken.

Her er redaktørenes syn på sakene som debatteres (klilkk på bildene for større versjoner):

Hva bør skje med pressestøtten - før og etter Giske

Bør forbudet mot politisk tv-reklame oppheves? Før og etter Giske.

Trenger vi et statlig medie eller personvernombud? Før og etter Giske.

I media er det vel egentlig stor enighet om at den formen for journalistikk han og hans kolleger representerer er viktig å ta vare på.

- Jeg hadde vel egentlig trodd det skulle blitt tøffere i en tid hvor kalkulatorene rår i mediene, sier Skauge. – Men vi beskyttes, både mediene og deres lesere vil gjerne ha oss.

Men det gjaldt jo dodoen også. Og med all respekt: Det er vel ingen grunn til å være mer optimistisk med hensyn til avistegningens langsiktige overlevelsesevne, ikke minst i en tid hvor avisene selv er i ferd med å gi opp papiret.

Spørsmålet blir: Hva er alternativet til Hallvards arbeid? Hvis avistegningen dør bort som fenomen sammen med papiravisen, hva kommer i stedet? Vil profesjonelle illustratører bli multimediale i likhet med journalister, og levere aktuelle tegnede kommentarer i flash-format?

Fortell hva du tenker på Twitter (merk: #nored) eller i kommentarfeltet, og link gjerne inn eksempler.

Oppdatering:

Twitter er nyttig. To tips kommet inn som eksempler på hvordan digital avistegning kan se ut, fra Robert Engels og Gard Jensen:

• Joop Bertrams: Onkwetsbaar
• Spre D: Røkkes Brustad-animasjon

Hallvard Skauge tegnet årets avistegning