Carsten Henrik Pihl i Dine Penger blogger i dag om at det er ekspertene som er de nye redaktørene. Eller hvem som helst som enkelt kan hjelpe deg til å finne akkurat det stoffet du ønsker å lese.

I august skrev jeg en bloggpost jeg kallte “En dødsannonse for redaktøren“:

På papir var det alltid plassen som var problemet – det var alltid lite av den. På nett er det plass nok, men kampen om lesernes, søkemotorenes og de sosiale medienes oppmerksomhet er steinhard.

En syvdobling av mobiltrafikken kan indikere at internett har kommet for å bli. Hva tror du?

Kilde: Kampanje.

Hvorvidt de har gjort dette som en gimick, eller fordi de ikke fant noen journalister som sa seg villig, vet jeg ikke. Kanskje tanken aldri falt dem inn, hva vet jeg.

Les hele bloggposten på Nedrelid.com 

Men kanskje denne kommentaren fra Nedrelid oppsummerer hele diskusjonen for formiddagens tema på høstmøte: den nye medieutviklingen og tradisjonelle mediers stategi for de nye mediene? Hva tenker du?

Nitti prosent av redaktørene vil at mediene skal bli mer åpne om sine metoder, viser spørreundersøkelsen. 91 prosent tror leserne vil bidra mer i journalistikken.

Last ned hele  Redaktørundersøkelsen 2008.

Og jeg håper vi blir flere som går aktivit inn i debatten på en naturlig måte, som for eksempel å takke for rettelser eller oppklare misforståelser osv. Her har db.no, som på mange andre områder, tråkket opp stien.

Jeg skal ikke legge ord i munnen på Bore, som skriver både interessant og innsiktsfullt på bloggen sin. Han er en av få bloggende redaktører, som som i seg selv viser viljen han har til dialog med leserne. Men artikkelen avdekker allikevel at han (og sikkert andre) ikke anser selve journalistikken som arena for denne dialogen.

Dialogen skal skje før og etter at det journalistiske produktet er publisert, og da i form av å takke for rettelser og oppklare misforståelser. Fremdeles ser journalister og redaktører på journalistikk som et produkt og ikke en prosess. Og slett ikke en prosess hvor leserne er involvert i den journalistiske produksjonen eller produktet.

Lesernes fremste rolle er fremdeles å være konsumenter, slik norske medier ser det. Dialog forutsetter imidlertid en prosess mellom to likeverdige parter. Den blir ikke likeverdig før redaktøren anerkjenner verdien av lesere.

Antall aviser, antall avissider og antall spaltemillimeter var begrenset. Antall utgitte bøker var begrenset. Begrenset av kostnader til drift av mediehus, papirpresser, redaktører, redaksjoner og renholdsbetjenter. Alt knyttet til publisering var begrenset av produksjonsteknologien (papir), distribusjonen (lastebil) og organisasjonen (avishuset). Nå er alle disse begrensningene borte. Digitale produksjons- og distribusjonsmidler er gratis og globale, mens økende sosiale funksjoner gjør dem mer og mer lokale.

Når alle kan gjøre det som bare noen få kunne tidligere, så er det strengt tatt ingen grunn til å betale for det?

Nei. Derfor gjør vi heller ikke det. Å publisere og å kommunisere er nå samme sak, og ikke lenger (nødvendigvis) atskilte fenomener. Og nettopp derfor er Dag Solstads sutring over skvalder og sludder i det offentlige rom så tidstypisk – fordi han ganske enkelt ikke forstår bæret av den medietiden han lever i.

Solstad, i likhet med mange tradisjonelle mediehus, forstår lite av den kommunikasjonen som foregår mellom personer og grupper på Facebook, Twitter, blogger og andre sosiale medier. Hva har nå dette i det offentlige rom å gjøre? På hvilken måte angår dette pludderet oss? Er dette den nye journalistikken?

Ja. Og den har karakter av å være en samtale. Og hvis den virker irrelevant for deg, så er det fordi deltakerne i nettopp den samtalen ikke snakker til eller med deg! Vi nekter ikke folk å snakke over kafébordene, på toget eller i telefonen på torget, selv om de ikke snakker med oss. Det er ikke alle samtaler som angår alle. Alltid.

Kommunikasjonen er en vesentlig del av verdien ved de digitale samfunnene. Mellom mennesker som deler et fellesskap er ikke profesjonalitet (feks. journalistisk kvalitet) det viktigste. Nærhet, autensitet og tillitt er mye viktigere. Og i motsetning til tidligere, er ikke publisering lenger et knapphetsgode. Budskap ment for små samfunn reiser ut i verden og blir til globale budskap fordi noen der ute oppdager det, føler tilhørighet til det og videreformidler det.

Hva så med den journalistiske kvaliteten? Jo, den blir borte. I alle fall slik vi kjenner den. Den erstattes av en journalistikk hvor hvem som helst er journalist, og hvor nærhet, troverdighet og tillit er avgjørende faktorer. Den distribueres via  sosiale nettverk framfor kommersielle portaler. Blir det ikke mye drit og dilletanteri da?

Jo, det blir det. Men alt som skrives er ikke nødvendigvis journalistikk. Noe er prat. Og det er ikke sikkert de prater med deg. Og Wikipedia har i alle fall lært oss at noe av det kommer til å bli tøffere enn toget.