- Da jeg kom på jobben to dager før vårmøtet satt det to karer inne på kontoret mitt. Det var nyvalgt styreleder og nestleder. De hadde hver sin svarte skinnjakke. Jeg fryktet at de hadde hver sin Luger under skinnjakka.

- Sitter dere her?, sa Rekve.

- Ja, vi eier denne avisa. Nå er vi lei av deg. Du må pakke sammen og reise hjem til Fredrikstad.

- Jaså? Og hva er begrunnelsen?

- Dårlig økonomi.

- Hva med å snakke med direktøren?

- Der har vi allerede vært.

Det viste seg at administrerende direktør hadde fått sparken få minutter før.

Nyheten ble kjent under Redaktørforeningens årsmøte i mai. Da brøt det ut et voldsomt rabalder, først og fremst i Halden, men også på deltagerne på møtet. Folk var rasende på styret. De sluttet opp om sin lille lokalavis, sa opp abonnement i hundretall, og nektet å annonsere.

Da Rekve begynte i 2007 kom han fra Fredrikstad Blad. Denne avisa var nettopp solgt til Mecom, senere Edda Media. Dette skapte mye uro.

- Leserne lurte på hva som skjer med avisa, sa Rekve.

Dette var bakteppet da han søkte og fikk redaktørjobben i Halden Arbeiderblad. Denne avisa var lokalt eid. Av arbeiderpartiet og fagbevegelsen.

- Styreleder satt i portvakta på Saugbruksforeningen, og nestleder var elektriker samme sted, sa Rekve.

- Men det var trivelig i avisa. Den minnet mest av alt om politikontoret i “Hjartet på rette staden”. Trivelig, men gammelt. Jeg syns det var fint at ikke alle var inne i store mediekonsern. Dette frontet jeg som Davids kamp mot Goliat, med hell. Dette gjorde meg så opprømt at jeg fant frem et gammel slagord: Ingens herre, ingens trell. Men jeg oppdaget snart at eierne gjerne ville være min herre, og jeg skulle helst være deres trell.

Redaktør Rekve fant at aps politikk og fagbevegelsens rolle i denne byen trengte søkelys fra byens egen avis. Dette fant ingen form for gehør hos mine lokale eiere. Vår journalistikk og mine meningsartikler ble stadig gjenstand for debatt. Kritiske leserbrev og mine lederartikler ble styrebehandlet.

Tilbake til dagen og dagene i mai.

- I Halden var det ikke en kjeft som trodde at jeg fikk sparken på grunn av avisas dårlige økonomi, sa Rekve. – Folket mobiliserte. Jeg ble innkalt til et oppsigelsesmøte, og ba Arne (Jensen fra NR) om å komme ned. Da oppsigelsen skulle overleveres var torget svart av folk. Karene som skulle overlevere meg oppsigelsesbrevet gikk spissrotgang inn i avisen. Men jeg fikk ingen oppsigelse. Jeg fikk tilbud om å være styrer av redaksjonen under en merkantil leder. Arne påpekte da at dette var en rar konstruksjon som foreløpig var ukjent her i landet.

Senere skulle styret holde pressekonferanse om det som hadde skjedd. Vi fikk en pressemelding om at direktøren og redaktøren var sagt opp. Da gjorde jeg oppmerksom på at jeg jo ikke var oppsagt.

- Nei, det er du ikke, svarte de.

- Men det står jo i pressemeldingen?

- Ja, det er en skrivefeil.

På pressekonferansen ble styrleder kjørt fra skanse til skanse. Han greide ikke å svare på et eneste spørsmål. Og det underlige var at det de snille eldre damene og mennene som hadde jobbet der i 40-50 år som var mest sinte. De buet ham ut. På torget var det ikke bedre. Det ble direktesendt i lokalradio. Også NRK hadde god dekning. Så kom riksavisene på banen, og noen av dem stilte det rette spørsmålet: Hva pokker er det som skjer i Halden?

Dagen etter pressekonferansen var det 1 mai i industribyen Halden. I tolvte time fikk redaksjonen godkjent parolen “Nei til usaklige oppsigelser”. Gammelredaktør Arvid Johansen karakteriserte Halden som stalinismens siste utpost. Han stod selv klar på torget for å gå bak parolen “Nei til usaklige oppsigelser”. Det var en vakker dag, hvor en liten gjeng av ap-folk gikk foran og resten av Halden kom bak redakssjonens parole. De ropte slagordet “Kast styret – støtt Rekve”.

Eierne ble buet ut på sin egen dag i Halden. Det er hard kost. Så hard at tre dager etterpå trakk skinnjakkestyret seg. Vi fikk ny styreleder som krevde garanti for at eierne ikke blander seg inn i det redaksjonelle arbeidet. Per Edgar Kokkvold ble invitert til å tale om ytringsfrihet i kirka av sognepresten den 17 mai. Kirka var stapp full.

Midt under striden dukket stillingen som leder for IJ opp. 16 mai fikk Rekve beskjed om at han hadde fått den jobben. Det var en stor dag. Ikke fordi jeg ville rømme Halden, men fordi jeg følte at det ville bli umulig for meg å være redaktør. Jeg hadde vunnet striden, men det var ubehagelig å slippe å bli kjeppjaget, men si takk for meg.

For kort tid siden ansatte de nok en mann fra Fredrikstad Blad som redaktør. Han er ikke typen som bøyer seg for noen. Det er bra, for det betyr at Pravdas tid i Halden er over. Kampen var verdt strevet. Han overtar 1 november. Så da er det kanskje fremdeles mulig å ha en avis i Halden som kan leve under mottoet “Ingens herre, ingens trell”.

Og forunderlig nok. Etter at Wilberg hadde presentert sine heller dystre fremtidsutsikter for norske medier var antallet som ser optimistisk på fremtiden steget fra 20 til 80 prosent.

- Avisene er i en fundamental brytningstid, og vi lider av stiavhengighet. Beslutningene vi tar i dag er i stor grad farget av tidligere tiders beslutninger.

Opplagstallene viser at mediene er i fritt fall. – Fremskriver vi opplagsutviklingen er det slutt i 2024. I beste fall i 2032, sa Wilberg.

Redaktørene jublet.

- Men glem det! Glem hele opplaget. Det kommer aldri til å stige igjen. Erstatt opplagsbegrepet med innovasjon og utvikling.Vi er utsatt for disruptiv innovasjon. Nye ting kommer inn som river opp alt det gamle vi har trodd på. Grunnforutsetningene er endret. Det blir aldri som før. Dette er ikke en dommedagsprofeti, det er en oppfordring til innsats.

Wilbergs råd til mediene er å tenke lokalt.

- De avisene som har det best er fådagersaviser. De kommer tre dager i uka og har kontrollen over sitt område, fra katten i treet til hullet i bua. Her har dere makta. Slipp ikke en jævel inn på det markedet der!

Wilbergs fem råd til mediene er:
1 – produktutvikle på tvers
2 – bygg merkevarene
3- prøv nye ting
4 – tenk forbedring
5 – få med deg mellomlederne

Dermed steg altså optimismen fra 20 til 80 prosent.

Vi som blogger forbløffes stadig over redaktørenes åpenbare tro på egen fortreffelighet. I sommer skrev jeg en kronikk i Dagens Næringsliv hvor jeg spurte om papiravisene måtte dø for at kvalitetsjournalistikken skulle overleve.

På blogger og i kommentarfeltene til landets aviser går debatten friskt om man kan stole på mediene. Faktafeil, vridde vinklinger, krisemaksimering, ubekreftede rykter, stofftyveri. Alt det profesjonelle journalister gjerne beskylder bloggere for, finner man daglig i de tradisjonelle mediene og på trykk. Medienes villighet til å gjøre eget produkt mindre verdifullt, matches av politikere og pressgruppers evne til å eskalere saker i moralsk panikk. Tilbake sitter forbløffede lesere som sliter med å relatere seg til virkeligheten som beskrives.

Dette er bare noen av grunnene til at stadig flere bruker andre kilder i tillegg til de etablerte mediene. Når norske mediefolk konsekvent trekker frem skrekkeksemplene på dårlig kvalitet på blogger (og tro du meg – for hver dusteblogg de kan trekke frem, så kan jeg trekke frem et dusin idiotsaker i deres aviser) så har de ikke forstått at når alle kan blogge så gjør også alle det. Ikke bare den lett tilbakestående bloggeren med et anstrengt forhold til rettskrivning og fakta. Han finnes også. Men ”alle” inkluderer også de tusen bloggerne til The Guardian som er rekruttert inn som skribenter fordi de er advokater, skribenter, gartnere, politikere, professorer, lærere – eksperter innen egne fagfelt som går utenpå enhver redaksjons kompetanse internt. Så kanskje de ikke er så objektive, kritiske og gravende som alle norske journalister åpenbart tror de selv er, men jeg for min del har tro på at de kan levere kvalitet. Når alle kan blogge, så gjør også advokater, skribenter, gartnere, politikere, professorer, lærere det. Skal vi fnyse av deres kompetanse?

Men hvordan kan en ”nyhetsblogger” levere nyheter om Kongo dersom hun ikke er der selv? Kan hun være objektiv, kritisk, nyansert, faktaorientert? Like objektiv, kritisk, nyansert og faktaorientert som journalisten i Aftenpoften som sitter ved pulten sin og oversetter artikler om Kongo fra utenlandske aviser, bruker fakta fra Wikipedia og setter sammen en egen artikkel og får byline? NRKs Ole Torp dekker Asia, 54 land med 4 milliarder mennesker, fra Beijing. Kan ikke en blogger med interesse for Japan skrive om landet vel så godt fra godstolen i sitt eget hjem?

Ja, vi trenger fortsatt folk som er ute i felten gjør et faktisk journalistisk arbeide. Også journalister. Men en som blogger om politikk og samfunn kan lete opp nyheter, kommentere saker og sette forhold i en kontekst vel så godt som de fleste journalister, uansett hva arrogante redaktører måtte mene.

Jeg digger hablog – som daglig tar norske nyheter på kornet - Jan Arild Snoens mediekritikk, jeg leste mye om forholdene i Irak og Afghanistan via bloggeren Michael Yon, får tilgang til respekterte konservative bloggere i førti land via Pajamas Media, og på GlobalVoicesOnline får jeg oversatt sentrale bloggere i Asia og Afrika – fra land som ALDRI dekkes i norske medier.

En nyhetsblogger som blogger om Kongo kan jo enten være i Kongo , bruke andre kilder enn norske medier eller ha kunnskap om Kongo og kan sette nyhetssaker i kontekst. Men vedkommende klarer ikke dekke rettssaken i Kongo på samme måte som VG og Dagbladet.

Og med den dekningen de leverer så er det kanskje like greit.

Firda bruker Origo som et instrument for å få stoff inn i avisen. Origo ble startet en gang på 90-tallet som et nettmagasin utgitt av daværende Telenor Media, dvs telefonkatalogens gule sider. Nettstedet har mot mange odds holdt hodet over vannet, og har redefinert seg selv mange ganger gjennom årene. Nå er de et nettsamfunn med A-pressen på eiersiden.

Firda er en av a-presseavisene som uten å skamme seg bruker Origo flittig for stofftilfang.

- Stoltheten er kanskje blitt vår største fiende i forhold til nødvendig utvikling, sier Stang.

Origo er inndelt i  “soner”. Hver sone er et møtested for folk med felles interesser, og har en egen forside der medlemmene kan blogge, dele bilder, legge ut arrangementer og dele bokmerker.

Firda har sine egne soner. Gjennom firda.origo.no kan leserne legge inn leserinnlegg, arrangementer og bilder. En annen sone er utgående kanal for redaksjonens lederartikler og kommentarer.

I sin presentasjon her på Høstmøtet viste Samuelsson hvordan avisen har drevet sin produktutvikling fremover i små skritt, guidet av leserne.

Målet med det pågående prosjektet var å gjøre Svenskan “relevant, utvalgt og kanalsmart”.

Det siste ordet en interessant nyvinning spunnet over begrepet “street smart”, som betyr “having the shrewd resourcefulness needed to survive in an urban environment”.

Og nettopp “survival” – overlevelse – er et meget relevant ord for mediene i dag. Nesten 15 år etter at de første spådommene om avisens snarlige død som følge av nettets komme ble postulert, er trusselen om undergang i dag reell.

Slikt ansporer kreativitet. Foran oss ligger 5-7-10 år med blodbad, men de mediene som kommer levende ut i den andre enden vil fremstå som sunnere, sprekere, mer relevante, mer markedstilpassede.

Det journalistiske produkt er blitt utsatt for globaliseringseffekten. Råvarene koster nesten ingenting lenger.

Derfor vil det som kommer til å skille klinten fra hveten i mediene være aktørenes evne til å foredle disse råvarene.

Men dette var mine tanker, ikke Samulssons.

Samuelsson, og Svenska Dagbladet, har valgt sin strategi for å møte de nye utfordringene.

En viktig del av dette er å spørre leserne om råd. Avisen tok sine egne journalistiske verktøy i bruk for å avdekke “lesernes hemmelige liv”. De ville finne ut hva som opptar leserne. Ikke bare som en engangsforeteelse, men som en del av de daglige rutinene.

- Vi ville trekke leserne inn i journalistikken, sa Samuelsson. – Finne emner som er viktige for leserne, og bruke erfaringene deres for å finne vinklinger. Vi slo an en annen tone, mere mennesker, mer dialog.

Resultatet så langt har blitt flere artikkelserier. Hun trakk spesielt fram to serier som fokuserte på miljø og på unger i byen.

- Det er vanskelig å finne nye journalistiske grep, og ta leserne inn i produktutviklingen på alvor. Men det trenger kanskje ikke være store fantastiske skritt, men små grep. Det viktigste er at du gjør det konsekvent, og innarbeider det i de daglige redaksjonelle rutiner.

- Det er 13 måneder siden Lehman Brothers-konkursen varslet krise, og 12 mnd siden regjeringen lanserte sin første krisepakke, påpekte Stanghelle.

Men krisen har i liten grad slått til i Norge.

- 9 av 10 nordmenn er ikke bekymret. Den tiende nordmannen kan og bør være et mediamenneske. Dette er blitt krisen hvor mediene er hardest rammet.

- Det brå fallet i annonseinntekter avdekker at mediegrunnmuren har slått sprekker. Vi har fått demonstrert at leserne kan gå andre steder, og at annonsørene kan gå andre steder. Medieøkonomien blir aldri den samme igjen,

Stanghelle pekte på nødvendigheten av en kvalitetsheving av norsk journalistikk.

- Kvalitet er alfa og omega. NR er i samtaler med NJ om et felles prosjekt for å løfte diskusjonen om kvalitet i norsk journalistikk.

Denne diskusjonen ligger som en resonnansbunn bak mange temaer i dag. Ny inspirasjon, nye ideer, i en tøff, men spennende redaktørhverdag. De tre spørsmålene som står i fokus på dette møtet er:

• Hvor går journalistikken?
• Hvor går mediebrukerne?
• Hvor går annonsørene?

Mest interessant er om de går omtrent samme vei.

Det er kanskje grunn til sørgmodighet. Middelalderen er en deprimerende tid, ifølge mange som er der.

Men at “senior” er definert som 50+? Hmm, jeg er født i 1960. Det er bare halvannet år igjen til jeg kan kalle meg senior i henhold til denne definisjonen. Smaker på ordet. Kanskje jeg endelig kan legge til en hale på navnet mitt. Leveraas sr.? Nei, det høres feil ut. Og det finnes et par seniorer der ute som fortjener denne betegnelsen bedre enn meg. Leveraas d.m.a (den middelaldrende) kanskje?

Det er ikke så viktig. Viktigst er at jeg snart er irrelevant for mediene. Bør jeg le eller gråte? Jeg velger å le. Ser frem til den dagen hvor Aftenposten filtrerer bort alle reklamebilagene i avisene de leverer på min dør, siden jeg da blir uspennende å snakke til for Maxbo og XXL.

Og heldigvis: Bildet er ikke helt mørkt.

Gunhild Hagestad

- Dagens 60-åringer blir ikke som dagens 80-åringer om 20 år, likevel fører alder fører til sosial sortering, sier hun. – Vi har et institusjonalisert livsløp med tre hovedfaser, forberedelse, jobb, sitt på rompa. Vi kanaliserer folk etter denne tredelingen. På arbeidsplasser er det verken barn eller eldre. Barn omgås barn. Eldre ender sine liv i ghettoer.

Men ting endrer seg:

- Innen 2025 vil mange europeiske land ha dobbelt så mange over 65 enn barn under 15. I Italia fire ganger så mange. Befolkningsendring handler ikke bare om gamle mennesker, det handler også om barn. Det blir færre av dem. Alderdommen er ikke hva den var. De fleste kommer inn i alderdommen med reservekapasitet, både hva gjelder læring, lungekapasitet og annet. Vi tenker alt for lite på reservekapasitet.

Selv nærmer jeg meg altså 50, og føler at jeg akkurat har begynt. Og i likhet med mange i min generasjon, har jeg helt andre ingen perspektiver på min egen alderdom, til tross for at den ligger rett borti svingen. Som for mange andre 50+/- er nett og teknologi en del av blodomløpet. Nyheter konsumeres raskt og effektivt, hovedsaklig digitalt. Papiret på dørmatten blir altfor ofte liggende ulest.

Så hvem er irrelevant?

Hvem er irrelevant?

Første utfordring er å styre Powerpoint:

“Jeg vil gjerne ha neste bilde fram, hvordan gjør jeg egentlig det?”

Pennen som gjør alt - unntatt å skrive

Redaktører er gadgetfreaks gode som noen, og Redaktørforeningen unnslår seg ikke for å smøre sine medlemmer med “give aways”. Årets gave var pennen som gjør det meste. Med laserlys i den ene enden, og halve pennen som en USB-stick med hele NRs årbok innlagt, er idéen både enkel og genial. Papir spart er trær tjent.

Da er det kanskje ikke så farlig at det ikke går an å skrive med redaktørpennen.