Man kan nå kommentere uten å være logget inn.  Det var ikke åpnet for det tidligere i dag, siden denne bloggen (dessverre) er “ubemannet” i lange perioder.

• Satse mer på leserkommentarer på nettet
• Journalister og redaktører bør engasjere seg i leserdebatten
• Kontinuerlig tilgjengelig i nettmøter
• Opprette blogg
• Nettmøte mellom redaktør og leserne ukentlig
• Nasjonalt nettsted for mediekritikk
• Opplyse om bindinger i redaktører og journalisters profil
• Mediene bør gi fra seg flertallet i PFU til allmenheten
• PFU-møter åpent på nett
• Venne de som henvender seg til en avis til at de får svar
• Rettespalter

Mange av disse punktene viser at man tror det er direkte dialog med leserne som er poenget.  Men er det den direkte dialogen med enkelt lesere som er det store poenget?  Jeg opplever mediekritikk fra mitt hjørne som en systemkritikk, mer enn feilvinkling og innhold i enkeltsaker, og det å rette opp faktiske feil.

Systemkritikken går både på innhold og etterrettelighet på generelt grunnlag.  Vi har sett en større og større tabloidisering av mediene.  Vi ser de samme sakene og vinklingene overalt, det spinnes på den samme saken, kokes suppe på den samme spikeren.  Systemkritikken går på fravær av innhold og fokus på de viktige tingene.

Personlig har jeg noen punkter jeg tror kan være til hjelp.  Opprinnelig ble dette skrevet i min egen blogg, og var rettet et bestemt sted, men det er egentlig helt generelle betraktninger fra meg, en storforbruker av medier i alle former:

La Se&Hør være Se&Hør og konsentrer dere om å lage et interessant journalistisk produkt, snarere enn en kopi av Se&Hør på papir du får trykksverte på hendene av.

Finn egne vinklinger. Ukritisk bruk av diverse undersøkelser dere ikke har folk som kan lese, blir etter en stund bare veldig irriterende.

Folk er lei av krigsoverskrifter om det som er livsfarlig og skummelt akkurat i dag. Uten at det en gang trenger å ha grunnlag i virkeligheten eller seriøs forskning. Satsingen på dårlig utførte og dårlig tolkede livsstilsundersøkelser kommer ikke til å gi lesere innsikt, snarere tvert imot.

Når jeg sitter med en avis i hendene ønsker jeg å fordype meg. Jeg ønsker lengre artikler, som er godt skrevet og gir innsikt. Det er noe av grunnen til at Aftenposten ikke går tilbake i særlig grad, og til at DN øker. De avisene har noe mer enn krigstyper og syke overskrifter. De gir, i hvert fall innimellom, innsikt og dybdeforståelse.

Fokuser i hvert fall innimellom på de viktige tingene, ikke bare det nære og navlebeskuende. Internasjonal politikk kan godt være interessant, selv om det ikke har med Sarah Palins skjørtelengde og hælhøyde å gjøre.

Det er greit for meg om jeg slipper å se avisredaktørene hos PFU eller i rettssalen, gang på gang, fordi de har tråkket over helt rimelige grenser for anstendighet, hva en avis bør publisere og hvordan aviser bør vinkle saker.

Nevnte jeg ikke vær Se&Hør i avisformat? Folk er drittlei kjendiser og annet tøv. Vi får nok av det på nett. I hvert fall gidder ikke jeg å betale 11 kroner for å finne ut hva Britney rører med eller hvem Mia har vært til sengs med.

Oppsummert:
Innhold, innhold, innhold. Det er det som teller. Journalistisk håndverk, faglig stolthet og noe som gir innsikt, det tror jeg er det viktigste dere kan gjøre. Det virker jo umulig, men jeg tror helt alldeles sikkert dere har kunnskapsrike, skriveføre og flinke journalister, som mye heller vil skrive godt om viktige ting enn å late som de er ansatt i Se&Hør.

20 EB (Exabytes) som er lik Library of congress x 147.100 eller 36 meter med bøker for hver person på jorda.

Samtidig sier han at mens den teknologiske utviklingen og informasjonsmengden har utviklet seg eksponensielt, er mennesket et vesen som jobber lineært.  Vi klarer sjelden å håndtere mer en 4-7 innspill på en gang.  Jeg antar at det har med hvordan hjernen vår er konstruert, samt det faktum at vi ikke er maskiner, og dermed har feil og mangler vi ville ha reklamert på, om vi var et produkt.  Vi ville bedt om penga tilbake, rett og slett.

Jeg tror rett og slett vi ikke er i stand til å følge med, altså.  Vi må få noen hjelpemidler til å klare å skille klinten fra hveten i denne informasjonsoverloaden.  Jeg tror vi kommer til å fortsette med å bruke vår evne til selektiv persepsjon – vi finner det vi liker, og der holder vi oss.  Om jeg vil mene noe om noe, har jeg som utgangspunkt det jeg allerede mener, og bruker informasjonen som er tilgjengelig til å finne noe som bekrefter det.  Som journalister kan mistenkes for å vinkle først, og så finne en egnet ekspert.

Eventuelt må vi få innoperert nanoteknologi i hodet alle sammen.  Eller, det har vi sikkert allerede, men det er noe med organiseringen av den maskinen som ikke er optimal.  For å si det mildt.

“Ungdom er ikke i vår målgruppe”

Ikke?  Dagens ungdom er fremtidens mediebrukere, og det å forstå både teknologi og hva som gjør ungdom til “kunder” må være det viktigste ethvert mediehus kan gjør for å sikre sin egen fremtid.  Det å lytte til det de sier, er nødvendig for å kunne utvikle seg i takt med at disse unge blir voksne.

Nettgenerasjonen, de som er født mellom 1977 og 1987, forventer gratis innhold – når de vil og hvor de vil.  De kan teknologi, den er de født med, og det kommer ikke til å endre seg når de blir voksne.  Dermed er det viktigere enn det meste å forstå hva som får dem til å tikke.  Ungdom bør være alle medielederes målgruppe, dersom de har tenkt å leve lenge i medielandet.

Formålet er å hedre de redaktørene som gjør en spesiell innsats for nynorsk som mediemål.  Prisen gikk til NTB og Nynorsk pressekontor, ved

Pål Bjerketvedt fra NTB og Arne Sigurd Haugen fra Nynorsk pressekontor.

Gratulerer!

- Fotografering – retten til eget bilde
Avklaring og utdyping av Åndsverkslovens bestemmelser

- Utvidet fri rettshjelpsordning
Kostnaden ved rettslige skritt gjør meningmann rettløs

- Organ for nettytringer
Gode etiske retningslinjer for nettytringer

- Slettehjelp
Tjeneste som skal bistå med å identifisere og kontakte ansvarssubjekt og selvbetjente slettetjenester

- Internasjonalisering av nettregulering
Norge aktiv pådriver av regulatoriske tiltak.  Nettet er internasjonalt og kan ikke reguleres av en stat alene.

Les mer hos personvernkommisjonen.

Slik har vi det hos oss også.  Eierne er krevende.  Leverandørene er krevende.  Kundene er så krevende at det ikke er til å tro.  Men vi har innsett at det er slik at dersom vi skal ha kapital til å drive virksomheten, leverandører til å levere innsatsfaktorer og noen å selge produktene våre til.

Vil du ha kapital, må du forvente at de som gir deg den stiller krav til avkastning.

Alternativene er ikke så hyggelige.  Det er enten at du ikke får kapital til å drive og utvikle virksomheten, eller at Staten driver alle aviser.  Det er neppe spesielt gode alternativer.

Heldigvis er det ingen av de redaktørene som er intervjuet av Mandag morgen som synes at det er spesielt konstruktivt å sutre over eierkrav til avkastning.  De sier tvert imot at redaktøren fortsatt har frihet til å styre retningen innenfor de rammene som settes.  For selvsagt har de det.  Ledelse handler om å ta styring gitt de rammebetingelsene virksomheten har.

Å ikke ha eiere er ikke noe alternativ dersom man ønsker kapital til å drive og utvikle virksomheten.  Og det er mange mulige veivalg for redaktørene innenfor de rammene eiernes krav til avkastning setter.

TV, trykte medier og radio taper for onlinereklame. Men reklamekronene går i stor grad til ett sted – Google og andre søkemotorer. Og det er ikke rart. Google gir reklamekundene en mulighet til å treffe akkurat de som kan være interessert i deres varer. De som søker på relaterte fraser på nett. De som skriver om det i gmail’en sin. Mens det å reklamere på f.eks. VG.no til sammenligning er som å skyte penger meg hagle på lang avstand, er google-reklame for prikkskyting å regne.

Om du ser på det amerikanske markedet for onlinereklame, har Google etter oppkjøpet av Doubleclick 69% av den totale kaka.

Jeg har forstått det slik at søkemotor-reklame ikke er like vanlig i Norge som i USA. Vi har større hang til banner-reklame. Enn så lenge. Men vi kommer sikkert etter, og da mister nettaviser og andre reklameinntekter i onlinemarkedet.

Kanskje er ikke frenetisk online-satsing svaret?

Alle har fått med seg at det er online reklameinntektene øker, og alle løper etter de reklamekronene. Det er bare det at fortsatt er markedet for online-reklame 1/3 av markedet for reklame i dagspressen. I følge Kampanje forventes markedet for online-reklame neste år å være på 2,2 milliarder, men det for dagspresse forventes å være på 6,9 milliarder. Drøye tre ganger så stort, altså.

Samtidig viser en nylig undersøkelse foretatt for World Association of Newspapers at online-brukere stoler mer på reklame i aviser enn på reklame på nett (i parantes bemerket er “stole på” og “reklame” i samme setning vel et oxymoron, men…):

Det kan altså synes som om norske avishus fortsatt bør fokusere mye av innsatsen sin på å lage så gode aviser som papir-aviser som mulig. Javisst vokser markedet for reklame online, men det er fortsatt lite i forhold til markedet for trykte medier. Og dessuten går trenden mot søkemotor-reklame, ikke den typiske bannerreklamen.

Kanskje handler det om å fokusere på det som er kjernevirksomheten, snarere enn å løpe etter nye online-varianter?

Kjernevirksomheten er god nyhets- og kommentarformidling. Det handler om å lage et journalistisk produkt som leserne vil ha. Ikke om de mest fancy internett-løsningene. Nyheter er mer enn bare den typen øyeblikksbilder som nettet er best egnet til. Og som storforbruker av nyheter på nett er det jeg ønsker mest av alt noe som gir meg dybde og innsikt. Øyeblikks-nyhetene kan jeg få hvor som helst. De store norske nettavisene kjører de samme nyhetene hele tiden.

Og behovet for god journalistikk, analyse og kommentarer blir ikke mindre. Det blir større, jo mer informasjon vi har tilgang til.

Ønsker de ulike redaksjonene nye innfallsvinkler og dokumentasjon for å forstå komplekse problemområder som for eksempel vold og drap? Eller er det slik at de er mest ute etter faglig ryggdekning for sin egen forståelse av den sammenheng og de årsaksforklaringer de selv foretrekker?

Jeg har noen ganger tenkt at vi har veldig få eksperter i Norge. Det er de samme som brukes gang på gang. Enten det gjelder dekning av kriminalsaker eller om det gjelder finanskrisen. Med nøytralt stemmeleie og en aura av uangripelig kunnskap deler ekspertene av sin ekspertise. De har en aura av solid, nøytral formidling av sannhet over seg. Men det er svært få områder der selv professorene forvalter absolutt sannhet. Ofte er det mer eller mindre gode teorier det er snakk om. Innenfor økonomi og finans er det helt sikkert slik. Der har man å gjøre med teorier, ikke absolutt sannhet. Men når ekspertene sitter der, smykket med titler og sin faglige kompetanse, lytter vi på en annen måte enn vi gjør til hvermannsen eller synseren.

I sin kronikk fra desember 2006, som jeg omtalte i tråden Journalismen – makten i informasjonssamfunnet, skriver forlagsredaktør Kari Bu også om medienes bruk av eksperter. Mens journalister er opptatt av at f.eks. politikere med har særinteresser skal avsløres, overser man det samme når det gjelder eksperter. Man intervjuer eiendomsmeglere om eiendomsmarkedet, analysesjefene i markedsavdelingene i bankene om finanskrisen, Fedon med sine kommersielle interesser om helse og slanking og så videre.

Det som mange ganger har slått meg er at ekspertene ser ut til å ses som rene kilder til nøytral informasjon. De stilles ikke kritiske spørsmål, det berøres ikke at det ikke er snakk om objektive sannheter, men teorier. Og mistanken går ofte i den retning Grøndahl og Bjørkly indikerer: Ekspertene er der for å underbygge den vinklingen journalistene ønsker å formidle. Og når fokuset i tillegg er på kjapp formidling – mediene tror ikke vi er ute etter fordypning – så formidles de samme synspunktene igjen og igjen.

Det samme gjelder formidlingen av forskning. For det første er det ingen tvil om at mediene har preferanser for enkelte typer forskning over andre. Derfor får f.eks. evolusjonsteoretikere spalteplass stadig vekk, ettersom det skaper morsomme overskrifter. For det andre virker det ikke som statistisk metode i det hele tatt er en del av journalisters utdannelse. Man sluker rått enhver undersøkelse, går den ikke etter i sømmene, og bruker i hvert fall ikke tid på å lese kilden. Noen ganger blir da formidlingen fullstendig feil. Men det er jo noen forskere som har sagt det, så da er det vel sant. Eller?

Kari Bu beskriver journalistens rolle i relasjon til eksperten slik:

Ikke bare oppdragsfinansierte nyhetsbyråer opptrer som mikrofonstativ for profesjonelle kilder. Den profesjonelle, nøytrale journalisten overlater også gjerne ordet til kildene. Journalisten blir kildenes dramalærer. Han sørger for at det de sier får en engasjerende, journalistisk form.

Og da nærmer vi oss et interessant punkt. Det er selvsagt slik at noen eksperter egner seg bedre enn andre til å eksponeres. En superentusiastisk Knut Jørgen Røed Ødegård fungerer mye bedre enn en litt fåmælt nerd som sitter bortgjemt i en krok på Institutt for teoretisk astrofysikk. Med stor kunnskap – annen kunnskap – men med betydelig dårligere formidlingsevne. De ekspertene vi ser i mediene igjen og igjen trenger ikke være de beste (selv om de selvsagt kan være det), men de er sannsynligvis de beste formidlerne. Når de beste formidlerne så møter ukritisk journalistikk, betyr det at vi får en ensretting av kunnskap og en alt for stor tro på at vi tilføres absolutt sannhet.

Dessuten ser det ut til at journalister som formidlet at fruktsukker nå er skummelt som bare det¹, glemmer at de for en uke siden fortalte oss at det er fruktsukker vi som er bra for oss, om vi nå skal ha i oss sukker. For det har Fedon sagt. Neste uke er sikkert fruktose på moten igjen.

Vi skal være klar over at om vi ikke blir feilinformert av medienes ekspertyndlinger, så blir vi snevert informert. De er ofte representanter for teorier, ikke sannheter. Men forbehold og balanse lager ikke gode nok overskrifter, det er klart.

Grøndahl og Bjørkly har flere gode poenger. Blant annet sier de at dette selvsagt ikke er bare medienes skyld:

Enhver fagperson står ansvarlig for å innse og formidle sin fagbegrensning. På samme måte har kunnskapsinstitusjoner ansvar for å gjøre tilgangen til kompetanse så enkel som mulig.

Men først og fremst er det medienes skyld. Mediene velger både temaer og ekspertene som uttaler seg. Og det er vårt problem. For vi blir både feilinformert og for snevert informert. Vi ledes til å tro på sannheter som ikke er sannheter.

1. Aner ikke om akkurat denne journalisten har gjort det, dette er bare et eksempel.