I Årbok fra Norsk Redaktørforening skriver Andreas Hompland:

Papiravisene har mista mye av sin dagsordensfunksjon – både for nyheter og meiningar.

Når avishøvdingar ikkje vil vera med på dette bildet, så er det neppe fordi dei er blinde og ikkje ser det, men fordi det er viktig for dei å benekta virkeligheta av statusmessige og økonomiske grunnar. Og her er det ein gjensidighet mellom redaktørar og politikarar innafor eit lukka kretsløp der dei tildeler kvarandre innflytelse bekreftar den andres makt.

Sigurd Allern har skrevet om den fjerde statsmak, og medias rolle som vaktbikkje. Vaktbikkjerollen kan ifølge Allern forstås på to måter:
1. En kritisk kjøter som beskytter “folkets” interesser mot maktmennesker og -institusjoner.
2. Eller en staut vokter av den bestående maktbalanse.

Ja takk, begge deler?

Redaktørinstituttet er den norske elitens hellige ku. Vi har en lov som hindrer eierkonsentrasjon, men ingen lov som hindrer redaktørkonsentrasjon. Men er det nødvendigvis slik at lovfesting og konservering av redaktørenes uavhengighet er det beste for den norske offentligheten hvis de sittende redaktørenes interesser er sterkt knyttet opp til å forsvare den bestående orden?

Provokasjon: Kan det tenkes at enkelte medieeiere har insentiver som bedre ivaretar publikums interesser?

Men eierne vil kanskje til syvende og sist drive sine interesser gjennom uansett…

Neste punkt på dagsorden: Slik skaper du en innovasjonskultur.

Vi har tidligere hørt stikkord som dårlig kvalitet, karaokejournalistikk, klikktyranni.

Dessuten er endringer skummelt for de erfarne journalistene.

Er det slik at seniorene toer sine hender og overlater utviklingen av fremtidens medier til nyrekrutterte, sultne og takknemlige lærlinger?

1200 faste ansatte. Nyheter og sport på alle plattformer. Dominerende markedsposisjon på fjernsyn og i radio. Nyhetsdivisjonen i NRK bør kunne kroppstakle de fleste og det meste i det norske medielandskapet. Men det gjør den ikke, på nettet.

Vi ligger langt etter, sier Holm. Veggene må rives.

Einar Hålien i BT ville trolig følt seg hjemme i Nyhetsdivisjonen, ettersom endringsmotstand ser ut til å gjøre seg gjeldende også der. Her kan kanskje redaktørene dele erfaringer og tips om hva som fungerer?

Som Martin Kolberg ville sagt: Samtale, samtale, samtale.

Det er en virkelighet som svenske redaktører fikk smake på når Carl Bildts blogg havnet i sentrum av nyhetsbildet.

Det er avgjørende viktig at nettredaksjonen får anledning til å bygge sin egen kultur, tilføyer han.

Samtidig må mediehuset beskytte og bygge merkevaren konsistent på tvers av mange tildels svært ulike kanaler, selv om det kan være fornuftig å spesialisere deler av organisasjonen.

Samtidig er han tydelig på at dette er en utfordring både for redaksjonslederne og journalistene. Derfor har BT også revitalisert organisasjonsstrukturen.

Men i virkelighetens verden sliter vi med flere ting, innrømmer han.

En utfordring er manglende intern mobilitet. En ny hverdag er først og fremst å jobbe for å endre inngrodde holdninger. Dette er noe av det aller mest krevende, men også det aller mest spennende jeg har jobbet med, sier Hålien.

Etter en interessant presentasjon fra PR-firmaet Text100 er jeg fortsatt i tvil. Interaktive produktdemonstrasjoner er mulig i mange andre kanaler. Reklamebannere, aktiviteter, spill med mer kan alt sammen gjøres åpent på nettet, uten at publikum må registrere en virtuell personlighet.

Men de som er med i Second Life er vel trendsettere, som det er viktig å nå frem til? Jo, det er nok riktig. Men hvor mottakelige er de for reklame, nyheter og PR når de er ute etter å ha det gøy i en virtuell verden? Kan tilstedeværelse like gjerne gi negative reaksjoner fra brukerne?

1. Noen som ikke er her kan følge med.
2. De som er her kan gå tilbake til bloggen etter konferansen for å friske opp, kommentere og vise til kolleger etc.

Ved alternativ to vil konferansen også kunne få et utvidet livsløp.

Istemmes.