Vi som blogger forbløffes stadig over redaktørenes åpenbare tro på egen fortreffelighet. I sommer skrev jeg en kronikk i Dagens Næringsliv hvor jeg spurte om papiravisene måtte dø for at kvalitetsjournalistikken skulle overleve.

På blogger og i kommentarfeltene til landets aviser går debatten friskt om man kan stole på mediene. Faktafeil, vridde vinklinger, krisemaksimering, ubekreftede rykter, stofftyveri. Alt det profesjonelle journalister gjerne beskylder bloggere for, finner man daglig i de tradisjonelle mediene og på trykk. Medienes villighet til å gjøre eget produkt mindre verdifullt, matches av politikere og pressgruppers evne til å eskalere saker i moralsk panikk. Tilbake sitter forbløffede lesere som sliter med å relatere seg til virkeligheten som beskrives.

Dette er bare noen av grunnene til at stadig flere bruker andre kilder i tillegg til de etablerte mediene. Når norske mediefolk konsekvent trekker frem skrekkeksemplene på dårlig kvalitet på blogger (og tro du meg – for hver dusteblogg de kan trekke frem, så kan jeg trekke frem et dusin idiotsaker i deres aviser) så har de ikke forstått at når alle kan blogge så gjør også alle det. Ikke bare den lett tilbakestående bloggeren med et anstrengt forhold til rettskrivning og fakta. Han finnes også. Men ”alle” inkluderer også de tusen bloggerne til The Guardian som er rekruttert inn som skribenter fordi de er advokater, skribenter, gartnere, politikere, professorer, lærere – eksperter innen egne fagfelt som går utenpå enhver redaksjons kompetanse internt. Så kanskje de ikke er så objektive, kritiske og gravende som alle norske journalister åpenbart tror de selv er, men jeg for min del har tro på at de kan levere kvalitet. Når alle kan blogge, så gjør også advokater, skribenter, gartnere, politikere, professorer, lærere det. Skal vi fnyse av deres kompetanse?

Men hvordan kan en ”nyhetsblogger” levere nyheter om Kongo dersom hun ikke er der selv? Kan hun være objektiv, kritisk, nyansert, faktaorientert? Like objektiv, kritisk, nyansert og faktaorientert som journalisten i Aftenpoften som sitter ved pulten sin og oversetter artikler om Kongo fra utenlandske aviser, bruker fakta fra Wikipedia og setter sammen en egen artikkel og får byline? NRKs Ole Torp dekker Asia, 54 land med 4 milliarder mennesker, fra Beijing. Kan ikke en blogger med interesse for Japan skrive om landet vel så godt fra godstolen i sitt eget hjem?

Ja, vi trenger fortsatt folk som er ute i felten gjør et faktisk journalistisk arbeide. Også journalister. Men en som blogger om politikk og samfunn kan lete opp nyheter, kommentere saker og sette forhold i en kontekst vel så godt som de fleste journalister, uansett hva arrogante redaktører måtte mene.

Jeg digger hablog – som daglig tar norske nyheter på kornet - Jan Arild Snoens mediekritikk, jeg leste mye om forholdene i Irak og Afghanistan via bloggeren Michael Yon, får tilgang til respekterte konservative bloggere i førti land via Pajamas Media, og på GlobalVoicesOnline får jeg oversatt sentrale bloggere i Asia og Afrika – fra land som ALDRI dekkes i norske medier.

En nyhetsblogger som blogger om Kongo kan jo enten være i Kongo , bruke andre kilder enn norske medier eller ha kunnskap om Kongo og kan sette nyhetssaker i kontekst. Men vedkommende klarer ikke dekke rettssaken i Kongo på samme måte som VG og Dagbladet.

Og med den dekningen de leverer så er det kanskje like greit.

Mens norske aviser la ut bilder og navn på både den drapstiltalte kvinnen og de to barna, var regionsavisen forsiktig i sin dekning.

Varför skriver ni tyskan?
Om hvorfor de ikke publiserte navnet på den tyske kvinnen.

VLT publicerar namn och bild på kvinnan
Da de valgte å publisere navn på kvinnen.

Minnesfonden för Maximilian och Saga
VLT har fram tills nu inte publicerat de mördade barnens namn.
Inte heller deras mammas namn. Bakgrunnen for hvorfor VLT til slutt gjorde det.

Ville det gjort en forskjell om de norske redaksjonene måtte begrunne sine valg, slik redaktøren i VLT gjorde?

Gjør det en forskjell at VLT er en lokal avis som dekker området til vanlig og derfor føler et sterkere ansvar ovenfor sine lesere og de pårørende?

Oppdatert: I dekningen av Hedrum-saken i august 1999, en sak der en 12 år gammel jente ble funnet drept, ble pressens fremgangsmåte og opptreden under dekningen undersøkt. Her et utdrag om bildejakten.

* Hele pressen ble gjort kjent med at Kristins foreldre ikke ønsket at jentas navn og bilde ble publisert det første døgnet. Lokalavisene Sandefjords Blad og Østlands-Posten hadde begge bilde av Kristin i sine arkiver, men valgte å ikke bruke disse bildene.
* Dagbladet fremskaffet allerede første dag et klassebilde der Kristin er med, og publiserte dette i strid med foreldrenes ønske – som første og eneste medium. Dette skjedde etter ordre fra redaksjonsledelsen. Dagbladets journalist overrumplet et barn for å identifisere Kristin på bildet.

Dersom man ønsker å se på hvordan barn reagerer på informasjonen vi legger frem trenger vi ikke en gang gå til forsidene. Dersom du gikk glipp av at 22. april var “Earth day” så er det antakeligvis fordi du er voksen. For i likhet med i USA så indoktrineres barna våre til å bli veldig, veldig skuffa miljødetektiver via skole og fritidsaktiviteter. Flere undersøkelser viser at barn frykter en økologisk katastrofe.

Norske barn får servert bruddstykker av informasjon om den kritiske tilstanden kloden vår er i. Mange blir sittende igjen med større frykt enn det som er nødvendig i forhold til realitetene, skriver Vårt Land.

- Fremtidstroen blant de små er mindre enn for 25 år siden, sier barnepsykolog Renate Grønvold Bugge til avisen.

Spesielt bildene av isbjørner som klamrer seg fast til et stykke is gjør inntrykk på barna.

Vi ser det samme i USA:

” One out of three children aged 6 to 11 fears that Ma Earth won’t exist when they grow up, while more than half—56 percent—worry that the planet will be a blasted heath (or at least a very unpleasant place to live), according to a new survey.”

Dette samtidig som at verden aldri har vært så godt rustet til å takle utfordringene vi står overfor som akkurat nå.

Om de ikke blir redde for å bli drept med øks på bakgrunn av dagens forsider, så vet barn at verden kommer til å gå under uansett. Jeg blir ikke sint av dette. Ei heller på avisenes spekulative forsider med bilder av barn som har blitt drept av familiemedlemmer.

Jeg blir bare veldig, veldig skuffa.

Når jeg tenker meg om, så har vi noen menn også.

Bill. mrk. frustrert

Fredrik Hiaasen (t.v) og Kim Nordberg Olsen vakte begeistring med sin ærlige evaluering av Aftenposten, NRK og Østlandets Blads nettsider.

Reaksjonene var som forventet, sier Kim, de gikk i forsvarsposisjon og ble der.

Fredrik derimot var mer positivt overrasket.

- Det virket som om de var åpne for kritikk, jeg hadde trodd at de skulle være mer på defensiven enn det de faktisk var.

Spesielt var de positivt overrasket over NRK, og sier begge at de vil bli gode lisensbetalere dersom Bjarne Andre Myklebust gjennomførte det han sa de skulle gjøre på nett.


Det var læreren deres, Marianne Isaksen, som hadde vært i kontakt med Arne Jensen i Redaktørforeningen om å evaluere de tre nettstedene. Det var egentlig hele klassen som skulle bidra, men det ble de to som engasjerte seg mest og så ble utskremt til Redaktørforeningens høstmøte.

- Vi visste ikke helt hva konferansen var, bare at det var mange redaktører, sier Fredrik.



Vil ikke tilrettelegge
De syntes begge salen var veldig stille mens de snakket, men håper at det var fordi tilhørerne satt og tenkte over det som ble sagt og reflekterte over det.

- Det jeg syntes var merkelig var at det virket som om de ikke var villige til å legge til rette for oss, gjøre ting enklere, hva da med de på 50? spør Kim.



- Forskjellen på de eldre og oss er jo at vi gjerne vil ha de samme nyhetene, men vi vil ha mer, forteller Fredrik.

De to understrekte fra podiet at de ikke ønsket nyheter forsøkt skrevet på en ungdommelig måte.

De ønsker mer bruk av de mulighetene nettet gir for en bredere dekning av saker og nevner spesielt VG som bruker mye video og samler relevante saker så det er lett å finne frem. 
På lokalavisnivå har både Kim og Fredrik andre forventninger til innhold og presentasjon enn til andre nettaviser. Derfor fikk også Østlandets Blad kritikk for det Fredrik kalte “manglende varme”. 



- Se på min lokalavis, Romerikes Blad, som både har bilder fra leserne på forsiden, har en varm rød farge som går igjen og i det hele tatt virker mer som en lokal avis, sier Fredrik.



Kim mener det blå fargevalget er en trist farge som drar uttrykket ned.

- Det er liksom ikke Høyres hjemmesider vi skal til, sier han.



(Kremt. Jeg jobber da for ABC Nyheter – som har blått som gjennomgangstone – og er medlem av Høyre – hvis hjemmesider kunne… kunne… erm.. vi tar det en annen dag).



Vil ikke bli journalister


Konferansier Ingeborg Helldal sa etter presentasjonen at de to guttene hadde levert en sterk jobbsøknad til d’herrer redaktører i salen, men verken Fredrik eller Kim har ambisjoner om å gå inn i bladfykenes rekker.



- Jeg var egentlig ganske anti-journalist, og ønsket medialinjen for å konsentrere meg om det grafiske, sier Kim.



- Men de har jo fjernet dette fra tredje året, så nå sitter jeg nesten å venter på at skoleåret er over. Men jeg har fått mer skrivetrening og synes det er mer gøy nå enn tidligere.



Fredrik har kanskje et noe mer overraskende karrierevalg.

- Jeg skal bli tegnspråktolk, og tok egentlig medialinjen for å få studiekompetanse på en mer gøyal måte enn allmennfag. Men det handler jo om kommunikasjon det også.



Kim bruker Facebook, YouTube og Break daglig, mens Fredrik var innbitt motstander av Facebook inntil han ble tynt inn etter at noen laget en Facebook-gruppe med “Hvis 100 melder seg denne gruppen blir Hiaasen med på Facebook”.

- Det har vist seg praktisk, spesielt i forhold til skolen og ting som skjer der.

Selv bruker han nå da hotmail, Facebook og YouTube – og skriver boka om serentine på The Book Blog.

Kim og Fredriks evalueringer:

også på Geir Arne Bores blogg

NRK.no: Forventet en tettere integrering mellom programtilbud og hva som var tilgjengelig på nettet, men fant sidene vanskelige å navigere på, måtte lete etter attraktive tilbud til unge (Urørt), finner ikke programoversikt, og selv om forsiden er nyhetspreget så var toppsaken seks linjer om skytedramaet i Finland fra NTB. I tillegg var de overrasket over all reklamen på nettsidene til den lisensfinansierte kanalen.

Aftenposten.no: Ser ut som om de har tatt en håndfull nyheter og reklame og kastet dette sammen på nettsidene sine. Flere av reklamene er til forveksling lik det redaksjonelle innholdet. Får pluss for den fulle navigasjonsmenyen sin og bedre (!) programoversikt enn NRK, positivt inntrykk av spillsiden inntil de oppdaget at denne ikke ble oppdatert.

Oblad: Forventet både et annet innhold og annen presentasjon av stoff i en lokalavis, at innholdet skulle være mer lokalt preget med gladhistorier og bilder innsendt av leserne.

Hva Hiaasen og Norderud Olsen påpeker er jo ikke interessant FORDI de er unge, men fordi de har rett. Hvordan man enkelt kan navigere på en nettside, finne relevant innhold og få tilgang til informasjon er faktisk MER viktig for eldre brukere, enn for unge. Unge brukere kan nett – de finner det de leter etter eller går et annet sted. Når Norge faller ned på statistikken over eldre brukere i forhold til f.eks. USA, så er det nettopp fordi mediene tror at dette internettet “har kommet for å bli” og er fremtiden. Det er der NÅ, brukerne er der NÅ, lever gode tjenester på nett NÅ.

Dersom småbarnsforeldre er målgruppen, så er heller ikke dette den gruppen som har mest tid å bruke på å knote seg frem til vanskelig tilgjengelig informasjon på et nettavis. Men papiravisen er kanskje kjekk å kaste bleier i?

Redaktører og journalister er flinke til å vise til det “ukontrellerte” rom på internett for å peke på overtramp og misbruk av bilder og informasjon. Merkelig da – at noen av de verste overtrampene ser ut til å skje i de kontrollerte rom, der redaktørene styrer.

Det har aldri vært noen debatt i bloggsfæren eller i andre fora for nettdebatter om hvorvidt vår omtale av sak eller person har ført til selvmord, om vi bevisst har unnlatt å skrive om fakta eller om vi publiserer rykter om kjendisinvestorer hvis vitne er en man kjenner på ferie i et annet land som får smser fra en hendelse.

Når halvparten av redaktørene sier at de ikke tror at nettdebatten vil bli mer kultivert, så må jo det bety at redaktørene ikke har tenkt å følge opp egne nettdebatter – da det som regel er på sidene til de “seriøse” nettavisene at noen av de råeste debattene foregår.

Bloggere har ikke bare seg selv som redaktører, men står daglig ansvarlig ovenfor sine egne lesere. I motsetning til en avis som blir dømt i PFU flere ganger, så mister en blogger lesere umiddelbart om han eller hun oppfattes som useriøs eller begår flere overtramp som leserne reagerer på. Daglige nyheter er fortsatt et “må ha” for de fleste, selv om en avis også har useriøse oppslag, men det er få bloggere som klarer å hevde seg på et nivå som gjør at de er mer enn “kjekt å ha” i det daglige nyhetsbilde. Ikke bare må bloggeren stå til ansvar for sine lesere, men også delta i debatten og forsvare det de legger ut. Det fører til en selvrefleksjon og en selvjustis som for det store flertall fungerer helt utmerket.

Det finnes ingen “obskure blogger”, som Eirik Newth skrev i en kommentar til en artikkel i Journalisten. Folk autogoogler seg selv og finner ut hva og hvem som skriver om dem. Mediene er også flinke til å “misbruke” blogger, og dra frem en blogger som har sin beste venn og bikkja som lesere, som “typisk for bloggsfæren” dersom vedkommende har skrevet en post med sterke personangrep.

Rom på internett er kontrollert, men ikke regulert. Det store flertall oppfører seg med større anstendighet enn journalister i blodtåka.

“Jeg er svært kritisk til at organisasjoner med utilbørlig makt skal etterforskes av sine egne. Jeg derfor også vi burde få et uavhengig organ for å etterforske pressen ;)

Gjerne et statseid organ med evne og vilje til å kaste blekkskvettere i spjælet :D Eventuelt mulighet til å landsforvise de til et sted langt, langt borte. Dronning Mauds land, for eksempel. Yup. Dronning Mauds land: Nå feriekoloni for slemme blekkskvettere.”

VamPus har left the building…

“According to a new study by the Pew Internet and American Life Project, a research organization in Washington, the ranks of Americans over 65 who use the Internet have jumped by 47 percent since 2000, making them the fastest-growing group to embrace the online world.”

Kanskje på tide å fokusere på brukervennlighet for eldre brukere? Litt sånn eldrebølgen og sånn? Flere burde kanskje tenke på dette…

NRK ga bort startsiden.no i 1996 – Norges største nettportal.

HA HA HA!