Og forunderlig nok. Etter at Wilberg hadde presentert sine heller dystre fremtidsutsikter for norske medier var antallet som ser optimistisk på fremtiden steget fra 20 til 80 prosent.

- Avisene er i en fundamental brytningstid, og vi lider av stiavhengighet. Beslutningene vi tar i dag er i stor grad farget av tidligere tiders beslutninger.

Opplagstallene viser at mediene er i fritt fall. – Fremskriver vi opplagsutviklingen er det slutt i 2024. I beste fall i 2032, sa Wilberg.

Redaktørene jublet.

- Men glem det! Glem hele opplaget. Det kommer aldri til å stige igjen. Erstatt opplagsbegrepet med innovasjon og utvikling.Vi er utsatt for disruptiv innovasjon. Nye ting kommer inn som river opp alt det gamle vi har trodd på. Grunnforutsetningene er endret. Det blir aldri som før. Dette er ikke en dommedagsprofeti, det er en oppfordring til innsats.

Wilbergs råd til mediene er å tenke lokalt.

- De avisene som har det best er fådagersaviser. De kommer tre dager i uka og har kontrollen over sitt område, fra katten i treet til hullet i bua. Her har dere makta. Slipp ikke en jævel inn på det markedet der!

Wilbergs fem råd til mediene er:
1 – produktutvikle på tvers
2 – bygg merkevarene
3- prøv nye ting
4 – tenk forbedring
5 – få med deg mellomlederne

Dermed steg altså optimismen fra 20 til 80 prosent.

Firda bruker Origo som et instrument for å få stoff inn i avisen. Origo ble startet en gang på 90-tallet som et nettmagasin utgitt av daværende Telenor Media, dvs telefonkatalogens gule sider. Nettstedet har mot mange odds holdt hodet over vannet, og har redefinert seg selv mange ganger gjennom årene. Nå er de et nettsamfunn med A-pressen på eiersiden.

Firda er en av a-presseavisene som uten å skamme seg bruker Origo flittig for stofftilfang.

- Stoltheten er kanskje blitt vår største fiende i forhold til nødvendig utvikling, sier Stang.

Origo er inndelt i  “soner”. Hver sone er et møtested for folk med felles interesser, og har en egen forside der medlemmene kan blogge, dele bilder, legge ut arrangementer og dele bokmerker.

Firda har sine egne soner. Gjennom firda.origo.no kan leserne legge inn leserinnlegg, arrangementer og bilder. En annen sone er utgående kanal for redaksjonens lederartikler og kommentarer.

I sin presentasjon her på Høstmøtet viste Samuelsson hvordan avisen har drevet sin produktutvikling fremover i små skritt, guidet av leserne.

Målet med det pågående prosjektet var å gjøre Svenskan “relevant, utvalgt og kanalsmart”.

Det siste ordet en interessant nyvinning spunnet over begrepet “street smart”, som betyr “having the shrewd resourcefulness needed to survive in an urban environment”.

Og nettopp “survival” – overlevelse – er et meget relevant ord for mediene i dag. Nesten 15 år etter at de første spådommene om avisens snarlige død som følge av nettets komme ble postulert, er trusselen om undergang i dag reell.

Slikt ansporer kreativitet. Foran oss ligger 5-7-10 år med blodbad, men de mediene som kommer levende ut i den andre enden vil fremstå som sunnere, sprekere, mer relevante, mer markedstilpassede.

Det journalistiske produkt er blitt utsatt for globaliseringseffekten. Råvarene koster nesten ingenting lenger.

Derfor vil det som kommer til å skille klinten fra hveten i mediene være aktørenes evne til å foredle disse råvarene.

Men dette var mine tanker, ikke Samulssons.

Samuelsson, og Svenska Dagbladet, har valgt sin strategi for å møte de nye utfordringene.

En viktig del av dette er å spørre leserne om råd. Avisen tok sine egne journalistiske verktøy i bruk for å avdekke “lesernes hemmelige liv”. De ville finne ut hva som opptar leserne. Ikke bare som en engangsforeteelse, men som en del av de daglige rutinene.

- Vi ville trekke leserne inn i journalistikken, sa Samuelsson. – Finne emner som er viktige for leserne, og bruke erfaringene deres for å finne vinklinger. Vi slo an en annen tone, mere mennesker, mer dialog.

Resultatet så langt har blitt flere artikkelserier. Hun trakk spesielt fram to serier som fokuserte på miljø og på unger i byen.

- Det er vanskelig å finne nye journalistiske grep, og ta leserne inn i produktutviklingen på alvor. Men det trenger kanskje ikke være store fantastiske skritt, men små grep. Det viktigste er at du gjør det konsekvent, og innarbeider det i de daglige redaksjonelle rutiner.

- Det er 13 måneder siden Lehman Brothers-konkursen varslet krise, og 12 mnd siden regjeringen lanserte sin første krisepakke, påpekte Stanghelle.

Men krisen har i liten grad slått til i Norge.

- 9 av 10 nordmenn er ikke bekymret. Den tiende nordmannen kan og bør være et mediamenneske. Dette er blitt krisen hvor mediene er hardest rammet.

- Det brå fallet i annonseinntekter avdekker at mediegrunnmuren har slått sprekker. Vi har fått demonstrert at leserne kan gå andre steder, og at annonsørene kan gå andre steder. Medieøkonomien blir aldri den samme igjen,

Stanghelle pekte på nødvendigheten av en kvalitetsheving av norsk journalistikk.

- Kvalitet er alfa og omega. NR er i samtaler med NJ om et felles prosjekt for å løfte diskusjonen om kvalitet i norsk journalistikk.

Denne diskusjonen ligger som en resonnansbunn bak mange temaer i dag. Ny inspirasjon, nye ideer, i en tøff, men spennende redaktørhverdag. De tre spørsmålene som står i fokus på dette møtet er:

• Hvor går journalistikken?
• Hvor går mediebrukerne?
• Hvor går annonsørene?

Mest interessant er om de går omtrent samme vei.

Polfarer Liv Arnesen fortalte om sine erfaringer fra øde vandringer i ugjestmildt landskap. Hun har lært litt om teambuilding og det å nå sine mål sammen med andre. Det kunne sikkert redaktørene hatt nytte av, hvis de hadde vært der. Men da Liv kom var salen nesten like øde som Sydpolens vidder.

Synd, for foredraget hennes er svært interessant og lærerikt, med masse kunnskap som kan overføres til det virkelige liv.

Liv Arnesen på SAS-hotellets øde vidder

I media er det vel egentlig stor enighet om at den formen for journalistikk han og hans kolleger representerer er viktig å ta vare på.

- Jeg hadde vel egentlig trodd det skulle blitt tøffere i en tid hvor kalkulatorene rår i mediene, sier Skauge. – Men vi beskyttes, både mediene og deres lesere vil gjerne ha oss.

Men det gjaldt jo dodoen også. Og med all respekt: Det er vel ingen grunn til å være mer optimistisk med hensyn til avistegningens langsiktige overlevelsesevne, ikke minst i en tid hvor avisene selv er i ferd med å gi opp papiret.

Spørsmålet blir: Hva er alternativet til Hallvards arbeid? Hvis avistegningen dør bort som fenomen sammen med papiravisen, hva kommer i stedet? Vil profesjonelle illustratører bli multimediale i likhet med journalister, og levere aktuelle tegnede kommentarer i flash-format?

Fortell hva du tenker på Twitter (merk: #nored) eller i kommentarfeltet, og link gjerne inn eksempler.

Oppdatering:

Twitter er nyttig. To tips kommet inn som eksempler på hvordan digital avistegning kan se ut, fra Robert Engels og Gard Jensen:

• Joop Bertrams: Onkwetsbaar
• Spre D: Røkkes Brustad-animasjon

Hallvard Skauge tegnet årets avistegning

Det er kanskje grunn til sørgmodighet. Middelalderen er en deprimerende tid, ifølge mange som er der.

Men at “senior” er definert som 50+? Hmm, jeg er født i 1960. Det er bare halvannet år igjen til jeg kan kalle meg senior i henhold til denne definisjonen. Smaker på ordet. Kanskje jeg endelig kan legge til en hale på navnet mitt. Leveraas sr.? Nei, det høres feil ut. Og det finnes et par seniorer der ute som fortjener denne betegnelsen bedre enn meg. Leveraas d.m.a (den middelaldrende) kanskje?

Det er ikke så viktig. Viktigst er at jeg snart er irrelevant for mediene. Bør jeg le eller gråte? Jeg velger å le. Ser frem til den dagen hvor Aftenposten filtrerer bort alle reklamebilagene i avisene de leverer på min dør, siden jeg da blir uspennende å snakke til for Maxbo og XXL.

Og heldigvis: Bildet er ikke helt mørkt.

Gunhild Hagestad

- Dagens 60-åringer blir ikke som dagens 80-åringer om 20 år, likevel fører alder fører til sosial sortering, sier hun. – Vi har et institusjonalisert livsløp med tre hovedfaser, forberedelse, jobb, sitt på rompa. Vi kanaliserer folk etter denne tredelingen. På arbeidsplasser er det verken barn eller eldre. Barn omgås barn. Eldre ender sine liv i ghettoer.

Men ting endrer seg:

- Innen 2025 vil mange europeiske land ha dobbelt så mange over 65 enn barn under 15. I Italia fire ganger så mange. Befolkningsendring handler ikke bare om gamle mennesker, det handler også om barn. Det blir færre av dem. Alderdommen er ikke hva den var. De fleste kommer inn i alderdommen med reservekapasitet, både hva gjelder læring, lungekapasitet og annet. Vi tenker alt for lite på reservekapasitet.

Selv nærmer jeg meg altså 50, og føler at jeg akkurat har begynt. Og i likhet med mange i min generasjon, har jeg helt andre ingen perspektiver på min egen alderdom, til tross for at den ligger rett borti svingen. Som for mange andre 50+/- er nett og teknologi en del av blodomløpet. Nyheter konsumeres raskt og effektivt, hovedsaklig digitalt. Papiret på dørmatten blir altfor ofte liggende ulest.

Så hvem er irrelevant?

Hvem er irrelevant?

Kanskje ..

Men dog: Det kommer mange gullkorn her, og Stein Gauslaa hevdet allerede i innledningsforedraget at nettbrukerne lærer av mediene, og blir mer siviliserte.

La oss presentere noen gullkorn slik mediene kanskje ville presentert dem:
Per Valebrokk, E24, twitter-bruker:
Twitter gjør meg frekkere

Anders Brenna, Teknisk Ukeblad:
Hengt ut for hele verden

Espen Egil Hansen, VG:
Kommunisér eller dø!