Frode Rekve fikk sparken i vår. Han var redaktør i Halden Arbeiderblad. Her er hans historie:

- Da jeg kom på jobben to dager før vårmøtet satt det to karer inne på kontoret mitt. Det var nyvalgt styreleder og nestleder. De hadde hver sin svarte skinnjakke. Jeg fryktet at de hadde hver sin Luger under skinnjakka.

- Sitter dere her?, sa Rekve.

- Ja, vi eier denne avisa. Nå er vi lei av deg. Du må pakke sammen og reise hjem til Fredrikstad.

- Jaså? Og hva er begrunnelsen?

- Dårlig økonomi.

- Hva med å snakke med direktøren?

- Der har vi allerede vært.

Det viste seg at administrerende direktør hadde fått sparken få minutter før.

Nyheten ble kjent under Redaktørforeningens årsmøte i mai. Da brøt det ut et voldsomt rabalder, først og fremst i Halden, men også på deltagerne på møtet. Folk var rasende på styret. De sluttet opp om sin lille lokalavis, sa opp abonnement i hundretall, og nektet å annonsere.

Da Rekve begynte i 2007 kom han fra Fredrikstad Blad. Denne avisa var nettopp solgt til Mecom, senere Edda Media. Dette skapte mye uro.

- Leserne lurte på hva som skjer med avisa, sa Rekve.

Dette var bakteppet da han søkte og fikk redaktørjobben i Halden Arbeiderblad. Denne avisa var lokalt eid. Av arbeiderpartiet og fagbevegelsen.

- Styreleder satt i portvakta på Saugbruksforeningen, og nestleder var elektriker samme sted, sa Rekve.

- Men det var trivelig i avisa. Den minnet mest av alt om politikontoret i “Hjartet på rette staden”. Trivelig, men gammelt. Jeg syns det var fint at ikke alle var inne i store mediekonsern. Dette frontet jeg som Davids kamp mot Goliat, med hell. Dette gjorde meg så opprømt at jeg fant frem et gammel slagord: Ingens herre, ingens trell. Men jeg oppdaget snart at eierne gjerne ville være min herre, og jeg skulle helst være deres trell.

Redaktør Rekve fant at aps politikk og fagbevegelsens rolle i denne byen trengte søkelys fra byens egen avis. Dette fant ingen form for gehør hos mine lokale eiere. Vår journalistikk og mine meningsartikler ble stadig gjenstand for debatt. Kritiske leserbrev og mine lederartikler ble styrebehandlet.

Tilbake til dagen og dagene i mai.

- I Halden var det ikke en kjeft som trodde at jeg fikk sparken på grunn av avisas dårlige økonomi, sa Rekve. – Folket mobiliserte. Jeg ble innkalt til et oppsigelsesmøte, og ba Arne (Jensen fra NR) om å komme ned. Da oppsigelsen skulle overleveres var torget svart av folk. Karene som skulle overlevere meg oppsigelsesbrevet gikk spissrotgang inn i avisen. Men jeg fikk ingen oppsigelse. Jeg fikk tilbud om å være styrer av redaksjonen under en merkantil leder. Arne påpekte da at dette var en rar konstruksjon som foreløpig var ukjent her i landet.

Senere skulle styret holde pressekonferanse om det som hadde skjedd. Vi fikk en pressemelding om at direktøren og redaktøren var sagt opp. Da gjorde jeg oppmerksom på at jeg jo ikke var oppsagt.

- Nei, det er du ikke, svarte de.

- Men det står jo i pressemeldingen?

- Ja, det er en skrivefeil.

På pressekonferansen ble styrleder kjørt fra skanse til skanse. Han greide ikke å svare på et eneste spørsmål. Og det underlige var at det de snille eldre damene og mennene som hadde jobbet der i 40-50 år som var mest sinte. De buet ham ut. På torget var det ikke bedre. Det ble direktesendt i lokalradio. Også NRK hadde god dekning. Så kom riksavisene på banen, og noen av dem stilte det rette spørsmålet: Hva pokker er det som skjer i Halden?

Dagen etter pressekonferansen var det 1 mai i industribyen Halden. I tolvte time fikk redaksjonen godkjent parolen “Nei til usaklige oppsigelser”. Gammelredaktør Arvid Johansen karakteriserte Halden som stalinismens siste utpost. Han stod selv klar på torget for å gå bak parolen “Nei til usaklige oppsigelser”. Det var en vakker dag, hvor en liten gjeng av ap-folk gikk foran og resten av Halden kom bak redakssjonens parole. De ropte slagordet “Kast styret – støtt Rekve”.

Eierne ble buet ut på sin egen dag i Halden. Det er hard kost. Så hard at tre dager etterpå trakk skinnjakkestyret seg. Vi fikk ny styreleder som krevde garanti for at eierne ikke blander seg inn i det redaksjonelle arbeidet. Per Edgar Kokkvold ble invitert til å tale om ytringsfrihet i kirka av sognepresten den 17 mai. Kirka var stapp full.

Midt under striden dukket stillingen som leder for IJ opp. 16 mai fikk Rekve beskjed om at han hadde fått den jobben. Det var en stor dag. Ikke fordi jeg ville rømme Halden, men fordi jeg følte at det ville bli umulig for meg å være redaktør. Jeg hadde vunnet striden, men det var ubehagelig å slippe å bli kjeppjaget, men si takk for meg.

For kort tid siden ansatte de nok en mann fra Fredrikstad Blad som redaktør. Han er ikke typen som bøyer seg for noen. Det er bra, for det betyr at Pravdas tid i Halden er over. Kampen var verdt strevet. Han overtar 1 november. Så da er det kanskje fremdeles mulig å ha en avis i Halden som kan leve under mottoet “Ingens herre, ingens trell”.