Noen av deltakerne på redaktørforeninges høstmøte var oppriktig forbløffet over at professor Martin Engebretsens sønn stolte vel så mye på internasjonale “nyhetsbloggere” som deres egne gravende kildekritiske redaksjoner. Hvordan i all verden kan en blogger (og merk at ordet blogger nærmest spyttes ut, alle er inneforstått med at en blogger er synonymt med en lettere tilbakestående person med et anstrengt forhold til rettskrivning og fakta) konkurrere erfarne journalisters innsikt og evne til å formidle relevante og viktige nyhetssaker. Som for eksempel at Heidi Klum har blitt mamma igjen og at Haye beskylder Valujev for å lukte vondt (fra forsiden på VG).

Vi som blogger forbløffes stadig over redaktørenes åpenbare tro på egen fortreffelighet. I sommer skrev jeg en kronikk i Dagens Næringsliv hvor jeg spurte om papiravisene måtte dø for at kvalitetsjournalistikken skulle overleve.

På blogger og i kommentarfeltene til landets aviser går debatten friskt om man kan stole på mediene. Faktafeil, vridde vinklinger, krisemaksimering, ubekreftede rykter, stofftyveri. Alt det profesjonelle journalister gjerne beskylder bloggere for, finner man daglig i de tradisjonelle mediene og på trykk. Medienes villighet til å gjøre eget produkt mindre verdifullt, matches av politikere og pressgruppers evne til å eskalere saker i moralsk panikk. Tilbake sitter forbløffede lesere som sliter med å relatere seg til virkeligheten som beskrives.

Dette er bare noen av grunnene til at stadig flere bruker andre kilder i tillegg til de etablerte mediene. Når norske mediefolk konsekvent trekker frem skrekkeksemplene på dårlig kvalitet på blogger (og tro du meg – for hver dusteblogg de kan trekke frem, så kan jeg trekke frem et dusin idiotsaker i deres aviser) så har de ikke forstått at når alle kan blogge så gjør også alle det. Ikke bare den lett tilbakestående bloggeren med et anstrengt forhold til rettskrivning og fakta. Han finnes også. Men ”alle” inkluderer også de tusen bloggerne til The Guardian som er rekruttert inn som skribenter fordi de er advokater, skribenter, gartnere, politikere, professorer, lærere – eksperter innen egne fagfelt som går utenpå enhver redaksjons kompetanse internt. Så kanskje de ikke er så objektive, kritiske og gravende som alle norske journalister åpenbart tror de selv er, men jeg for min del har tro på at de kan levere kvalitet. Når alle kan blogge, så gjør også advokater, skribenter, gartnere, politikere, professorer, lærere det. Skal vi fnyse av deres kompetanse?

Men hvordan kan en ”nyhetsblogger” levere nyheter om Kongo dersom hun ikke er der selv? Kan hun være objektiv, kritisk, nyansert, faktaorientert? Like objektiv, kritisk, nyansert og faktaorientert som journalisten i Aftenpoften som sitter ved pulten sin og oversetter artikler om Kongo fra utenlandske aviser, bruker fakta fra Wikipedia og setter sammen en egen artikkel og får byline? NRKs Ole Torp dekker Asia, 54 land med 4 milliarder mennesker, fra Beijing. Kan ikke en blogger med interesse for Japan skrive om landet vel så godt fra godstolen i sitt eget hjem?

Ja, vi trenger fortsatt folk som er ute i felten gjør et faktisk journalistisk arbeide. Også journalister. Men en som blogger om politikk og samfunn kan lete opp nyheter, kommentere saker og sette forhold i en kontekst vel så godt som de fleste journalister, uansett hva arrogante redaktører måtte mene.

Jeg digger hablog – som daglig tar norske nyheter på kornet - Jan Arild Snoens mediekritikk, jeg leste mye om forholdene i Irak og Afghanistan via bloggeren Michael Yon, får tilgang til respekterte konservative bloggere i førti land via Pajamas Media, og på GlobalVoicesOnline får jeg oversatt sentrale bloggere i Asia og Afrika – fra land som ALDRI dekkes i norske medier.

En nyhetsblogger som blogger om Kongo kan jo enten være i Kongo , bruke andre kilder enn norske medier eller ha kunnskap om Kongo og kan sette nyhetssaker i kontekst. Men vedkommende klarer ikke dekke rettssaken i Kongo på samme måte som VG og Dagbladet.

Og med den dekningen de leverer så er det kanskje like greit.