Marianne Mowinckel snakker litt sørgmodig om eldres stilling i samfunnet. Foredraget kommer i etterkant av en mentometerundersøkelse blant redaktørene om hvordan redaksjonene forholder seg til seniorer (50+) som målgruppe. Kjenner jeg ikke helt greier å henge med i resonnementene til den tidligere Vi over 60-redaktøren, men henfaller i egne refleksjoner.

Det er kanskje grunn til sørgmodighet. Middelalderen er en deprimerende tid, ifølge mange som er der.

Men at “senior” er definert som 50+? Hmm, jeg er født i 1960. Det er bare halvannet år igjen til jeg kan kalle meg senior i henhold til denne definisjonen. Smaker på ordet. Kanskje jeg endelig kan legge til en hale på navnet mitt. Leveraas sr.? Nei, det høres feil ut. Og det finnes et par seniorer der ute som fortjener denne betegnelsen bedre enn meg. Leveraas d.m.a (den middelaldrende) kanskje?

Det er ikke så viktig. Viktigst er at jeg snart er irrelevant for mediene. Bør jeg le eller gråte? Jeg velger å le. Ser frem til den dagen hvor Aftenposten filtrerer bort alle reklamebilagene i avisene de leverer på min dør, siden jeg da blir uspennende å snakke til for Maxbo og XXL.

Og heldigvis: Bildet er ikke helt mørkt.

Nei, se her kommer Gunhild Hagestad, sosiologiprofessor ved Universitetet i Agder, opp på scenen. En kledelig eldre dame som straks fremholder at vi ikke skal tenke alder, men “kohort”. En kohort er åpenbart det samme som årgang. Som i “god, gammel årgang”.

- Dagens 60-åringer blir ikke som dagens 80-åringer om 20 år, likevel fører alder fører til sosial sortering, sier hun. – Vi har et institusjonalisert livsløp med tre hovedfaser, forberedelse, jobb, sitt på rompa. Vi kanaliserer folk etter denne tredelingen. På arbeidsplasser er det verken barn eller eldre. Barn omgås barn. Eldre ender sine liv i ghettoer.

Men ting endrer seg:

- Innen 2025 vil mange europeiske land ha dobbelt så mange over 65 enn barn under 15. I Italia fire ganger så mange. Befolkningsendring handler ikke bare om gamle mennesker, det handler også om barn. Det blir færre av dem. Alderdommen er ikke hva den var. De fleste kommer inn i alderdommen med reservekapasitet, både hva gjelder læring, lungekapasitet og annet. Vi tenker alt for lite på reservekapasitet.

Selv nærmer jeg meg altså 50, og føler at jeg akkurat har begynt. Og i likhet med mange i min generasjon, har jeg helt andre ingen perspektiver på min egen alderdom, til tross for at den ligger rett borti svingen. Som for mange andre 50+/- er nett og teknologi en del av blodomløpet. Nyheter konsumeres raskt og effektivt, hovedsaklig digitalt. Papiret på dørmatten blir altfor ofte liggende ulest.

Så hvem er irrelevant?