I dagens Aftenposten skriver to eksperter om medienes bruk av eksperter. Pål Grøndahl og Stål Bjørkly ved Kompetansesenter for sikkerhets- fengsels og rettspsykiatri skriver om hvordan mediene bruker de samme ekspertene gang etter gang. De problematiserer det på følgende måte:

Ønsker de ulike redaksjonene nye innfallsvinkler og dokumentasjon for å forstå komplekse problemområder som for eksempel vold og drap? Eller er det slik at de er mest ute etter faglig ryggdekning for sin egen forståelse av den sammenheng og de årsaksforklaringer de selv foretrekker?

Jeg har noen ganger tenkt at vi har veldig få eksperter i Norge. Det er de samme som brukes gang på gang. Enten det gjelder dekning av kriminalsaker eller om det gjelder finanskrisen. Med nøytralt stemmeleie og en aura av uangripelig kunnskap deler ekspertene av sin ekspertise. De har en aura av solid, nøytral formidling av sannhet over seg. Men det er svært få områder der selv professorene forvalter absolutt sannhet. Ofte er det mer eller mindre gode teorier det er snakk om. Innenfor økonomi og finans er det helt sikkert slik. Der har man å gjøre med teorier, ikke absolutt sannhet. Men når ekspertene sitter der, smykket med titler og sin faglige kompetanse, lytter vi på en annen måte enn vi gjør til hvermannsen eller synseren.

I sin kronikk fra desember 2006, som jeg omtalte i tråden Journalismen – makten i informasjonssamfunnet, skriver forlagsredaktør Kari Bu også om medienes bruk av eksperter. Mens journalister er opptatt av at f.eks. politikere med har særinteresser skal avsløres, overser man det samme når det gjelder eksperter. Man intervjuer eiendomsmeglere om eiendomsmarkedet, analysesjefene i markedsavdelingene i bankene om finanskrisen, Fedon med sine kommersielle interesser om helse og slanking og så videre.

Det som mange ganger har slått meg er at ekspertene ser ut til å ses som rene kilder til nøytral informasjon. De stilles ikke kritiske spørsmål, det berøres ikke at det ikke er snakk om objektive sannheter, men teorier. Og mistanken går ofte i den retning Grøndahl og Bjørkly indikerer: Ekspertene er der for å underbygge den vinklingen journalistene ønsker å formidle. Og når fokuset i tillegg er på kjapp formidling – mediene tror ikke vi er ute etter fordypning – så formidles de samme synspunktene igjen og igjen.

Det samme gjelder formidlingen av forskning. For det første er det ingen tvil om at mediene har preferanser for enkelte typer forskning over andre. Derfor får f.eks. evolusjonsteoretikere spalteplass stadig vekk, ettersom det skaper morsomme overskrifter. For det andre virker det ikke som statistisk metode i det hele tatt er en del av journalisters utdannelse. Man sluker rått enhver undersøkelse, går den ikke etter i sømmene, og bruker i hvert fall ikke tid på å lese kilden. Noen ganger blir da formidlingen fullstendig feil. Men det er jo noen forskere som har sagt det, så da er det vel sant. Eller?

Kari Bu beskriver journalistens rolle i relasjon til eksperten slik:

Ikke bare oppdragsfinansierte nyhetsbyråer opptrer som mikrofonstativ for profesjonelle kilder. Den profesjonelle, nøytrale journalisten overlater også gjerne ordet til kildene. Journalisten blir kildenes dramalærer. Han sørger for at det de sier får en engasjerende, journalistisk form.

Og da nærmer vi oss et interessant punkt. Det er selvsagt slik at noen eksperter egner seg bedre enn andre til å eksponeres. En superentusiastisk Knut Jørgen Røed Ødegård fungerer mye bedre enn en litt fåmælt nerd som sitter bortgjemt i en krok på Institutt for teoretisk astrofysikk. Med stor kunnskap – annen kunnskap – men med betydelig dårligere formidlingsevne. De ekspertene vi ser i mediene igjen og igjen trenger ikke være de beste (selv om de selvsagt kan være det), men de er sannsynligvis de beste formidlerne. Når de beste formidlerne så møter ukritisk journalistikk, betyr det at vi får en ensretting av kunnskap og en alt for stor tro på at vi tilføres absolutt sannhet.

Dessuten ser det ut til at journalister som formidlet at fruktsukker nå er skummelt som bare det¹, glemmer at de for en uke siden fortalte oss at det er fruktsukker vi som er bra for oss, om vi nå skal ha i oss sukker. For det har Fedon sagt. Neste uke er sikkert fruktose på moten igjen.

Vi skal være klar over at om vi ikke blir feilinformert av medienes ekspertyndlinger, så blir vi snevert informert. De er ofte representanter for teorier, ikke sannheter. Men forbehold og balanse lager ikke gode nok overskrifter, det er klart.

Grøndahl og Bjørkly har flere gode poenger. Blant annet sier de at dette selvsagt ikke er bare medienes skyld:

Enhver fagperson står ansvarlig for å innse og formidle sin fagbegrensning. På samme måte har kunnskapsinstitusjoner ansvar for å gjøre tilgangen til kompetanse så enkel som mulig.

Men først og fremst er det medienes skyld. Mediene velger både temaer og ekspertene som uttaler seg. Og det er vårt problem. For vi blir både feilinformert og for snevert informert. Vi ledes til å tro på sannheter som ikke er sannheter.

1. Aner ikke om akkurat denne journalisten har gjort det, dette er bare et eksempel. [↩]